4
Chuck Berry
«Chuck»
Decca
Etterlatte album kan være litt av hvert. Noen er fullkomment ferdige innspilt, andre rasket sammen for en siste utbetaling til rettighetshavere og arvinger. «Chuck» var ferdig i god tid før Chuck Berry døde i mars, selv om planene ikke akkurat har vært like gjennomførte som David Bowies «Blackstar» eller Leonard Cohens «You Want It Darker». Tatt i betraktning av at det er 38 år siden forrige nye album, og ikke minst innsatsen på konserter i senere år, var det grunn til å frykte det verste. Vi får litt motstridende informasjon om dette er innspillinger som er gjort i løpet av veldig mange år, eller hovedsakelig i moderne tid. Sannsynligvis mest av det første, men vi tar uansett albumet for det er. Og det er slett ikke verst.
Chuck Berry er den som kommer nærmest å være den moderne rockens far. De livlige sangene hans, gitarspillet, «Rock And Roll Music», «Roll Over Beethoven», han satte i gang Beatles og Stones, og indirekte det meste som kommer etter. Rockens innerste sirkel slutter her. At det aller siste albumet hans er såpass underholdende er bemerkelsesverdig. Fortsatt har mange mye å lære av Chuck Berry spilleglede og fortellerevner.
Chuck Berry durer av gårde i kjent stil, med noen flinke ekstra gitarister til å skru opp stemningen til å begynne med: Gary Clark Jr. i «Wonderful Woman» (et ekko av «Back In The USA» her), Tom Morello i «Big Boys» (et ekko av Johnny B. Goode der). «Let’s rock’n’roll til the break of day», synger Berry, og det høres ut som han mener alvor. «¾ Time» er et shownummer om å være oppe hele natta, spille gitar og skrive låter. «I know it’s not healthy/But somehow I keep going on». Tony Joe White skrev låten, men den passer Berry perfekt, i et liveopptak der folk jubler som de gjorde på «My Ding A-Ling».
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Man kunne jo ønske seg at Chuck Berry i de senere årenes løp hadde sluppet til en produsent som kunne tatt et bedre grep om takt og tone. Her ramler han ofte av gårde, men faller aldri sammen. «Chuck» er full av Berrys varemerker, enkle og effektive sanger, energisk gitarspill, smarte observasjoner og godt humør. Men her er også noen mer rørende stunder. Chuck Berry synger følsomt sammen med datteren Ingrid i «Darlin», om å bli gammel og grå, med begrenset tid igjen.
Flere av de nye sangene refererer til gamle glansnummer. «Jamaica Moon» er gamle «Havana Moon» i mer reggaeorientert takt, og Berry med humørfylt jamaicansk patios. «Lady B. Goode» handler om hun som var sammen med «Johnny B. Goode», og låter selvfølgelig ikke helt ulikt originalen. Han snakker seg gjennom «The Dutchman», en historie om en stakkarslig fyr som ramler inn i en bar, og skal få en drink hvis han forteller om sitt sørgelige liv. Så forteller han om sitt liv som sanger, som skrev en sang om en fattig gutt som vokste opp i New Orleans («Johnny B. Goode» igjen der altså), som reiste rundt og spilte for masse folk, men også møtte ei dame som fikk alt til å gå galt for ham.
Chuck Berry tar farvel for siste gang med «Eyes Of A Man», en enkel blues med enda mer snakk, nå om å komme fram til rett kunnskap og erkjennelse, om livet generelt og kvinner spesielt. Det er ikke sikkert at han har vært den beste læremesteren selv i slike spørsmål, men Chuck Berry fikk det ofte til å høres sånn ut.