5
Ryley Walker
«Golden Sings That Have Been Sung»
Playground
Trenger du musikk som kan forgylle de siste restene av sommeren: Her er plata du er ute etter.
På starten av sommeren spilte den nye amerikanske folkrock-artisten Ryley Walker i Frognerparken. Da sammen med sine norske medsammensvorne jazzmusikere Julius Lind (kontrabass) og Ståle Liavik Solberg (trommer – i aksjon på kveldens BlowOut!). Walker har tidligere gjort flere strålende konserter i Oslo med disse to, i et slags grenseland mellom frijazz, folk og rock. Her på sitt tredje album er han imidlertid sammen med musikere fra sin hjemby Chicago.
Walker fikk et mindre gjennombrudd i fjor med albumet «Primrose Green», der tittelen henspiller på Walkers fascinasjon for Storbritannias grønne enger. Samtidig har han fotfeste i Chicagos avant rock- og jazzmiljøer. De siste par årene har han markert seg på klubber i USA og Europa som en omreisende trubadur av den gamle sorten. Han spiller gjerne både alene og med varierende besetninger (i år har han også turnerte han også turnert med den legendariske britiske bassisten Danny Thompson, som har stått for runde gode kontrabass-toner hos bl.a. Kate Bush).
Walker er en akustisk artist med en elektrisk tilstedeværelse. «Let’s jam!» sa han gledestrålende da han kom på scenen på Mono her sist, og det gjorde de til gagns. På plate er han nødvendigvis mer disiplinert. Denne plata virker også noe strammere enn «Primrose Green». Selv om låtene strekker seg over både seks og åtte minutter når han kommer i siget. Hele tiden hører man hvor til stede Ryley Walker er i øyeblikket, han spiller og synger seg inn i musikken som en ung Van Morrison, så han ikke kan holde seg fra å bryte ut «unh» eller «oooh» imellom ordene.
I en tradisjonstung sjanger klarer Ryley Walker å tilføre både originalitet, overskudd, glimt i øyet og dypt alvor. De to sistnevnte er avhengig av hverandre, det er som om det galgenhumoristiske blikket er hele forutsetningen for at Walker klarer å uttrykke seg. «I could take any motherfucker home that loves me» synger han på låten med den selvironiske tittelen «Sullen Mind». Sangene er fulle av vittige one-linere – «played footsie with Jesus / man what a weak touch!» - side om side med vond selvransakelse.
Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter
Plata er betraktninger fra livet på veien, ikke fra en bortskjemt musiker som kjeder seg på turne. Men skisser fra en omreisende rastløs sjel, rapporter fra siste runde i baren, med utsikt til ensomme netter.
Man glemmer fort de opplagte likhetstrekkene med døde britiske folk-artistene – Bert Jansch, John Martyn, Nick Drake. Produsent LeRoy Bach (eks-Wilco) bidrar også til å heve plata ut fra skyggene av den klassiske britiske folkrocken fra 60- og 70-tallet.
Det hadde vært fint om Ryley Walker laget plate med sin norske jazztrio en gang. Men for nå er «Golden Sings That Have Been Sung» en av årets beste plater, fra en artist på vei mot storhet.