Nye takter

Rakker igjen

Etter fire års venting og en svulstig EDM-flørt, har Dizzee Rascal funnet hjem igjen.

Bilde 1 av 2

Dizzee Rascal

5

Raskit

Island

«I’ve got 15 years of bangers. I’m confident I would tear it up» hevdet Dizzee Rascal i et intervju med BBC tidligere i sommer. Da var han luta lei Glastonbury-festivalens fraværende ryggrad når det kom til britisk rap. Han burde vært headlineren på Pyramid-scenen, og ikke amerikanere som Jay-Z og Kanye West, mente han.

Klagesangen var kanskje i dette tilfelle på sin plass. Dylan Kwabena Mills er å betrakte som en av pionerene innen grime. Han ga ut låter som tenåring, og med den kritikerroste debuten «Boy In Da Corner» (2002/2003) – i dag en klassiker – satte han ting på hodet. Året etter ble han skjenket Mercury-prisen. Dizzee har kostet banen for artister som i dag har festet grepet om det skandinaviske publikum på festivaler – som Kano, Skepta og Stormzy. For Dizzee har havnet litt i skyggen av de siste åras grime – bølge. Trolig kan det ha å gjøre med hans EDM-flørt med Calvin Harris, noe som har resultert i varierende resultater. Det gjelder også hans siste, og dessverre også trolig svakeste album, «The Fifth» (2013).

Med retro dataspill-aktige toner, til en kvinnelig «robotstemme» og dunkel bass, markerer åpningssporet «Focus» et tydelig hamskifte. Dizzee har selv uttalt at han ville bruke det han har lært for å lage det beste rap-albumet han kunne lage. Ingen «hands in the air moments» lovet han. Bare så mye engelsk slang som han kunne få presset inn over de beste beatsene han kunne finne.

Og Dizzee holder ord. Han omfavner det tradisjonelle grime-uttrykket, i et dunkelt univers som fusjonerer laser-synth, i møte med tidlig 00-talls grime-bass. Samtidig er han nostalgisk, og henviser til sitt tidligere jeg. EDM-greia er for lengst glemt. I kraftig kontrast til «The Fifth» rendyrker Dizzee det enkle uttrykket, og finslipt hver lydkilde, til nedstrippede arrangementer som er mer kledelige. Coverets barneskole-preg med et passfoto av Dizzee som barn, og «Raskit» skriblet i bly på en kladdebok, i en gulfarge som trekker assosiasjoner til coveret på debutalbumet, hinter om reisen tilbake til framtida. Samtidig som han er nyskapende.

«Wot U Gonna Do» og «I Ain’t Even Gonna Lie» er spor som gir tidlig 00-tallsassosiasjoner, og der de veldig «britiske» orkestrale synthskapte arrangementene kommer til sin fulle etterlengtede rett. Og gjerne med synth som imiterer vokallyd eller klokkespill lagt oppå der igjen. «Sick A Dis» er den mest utprega grime-låta. Her er den gjennomtrengende industrielle maskinlyden som en skjærende stikksag, og står i delikat kontrast til vanndråpe-trippende synth med ekko. Djevelen er i detaljene også her. En liten vuvusela kommer plutselig på ett track, mens på «The Other Side» følger en autotune som vilkårlig legger seg på enden av ei linje. Bare sånn for å være der.

Dizzee har kanskje ikke de mest lyrisk geniale tekstene å briefe med, men glimter til med noen politiske linjer her og der. Den mer nøkterne og bevisst bruken av samples, lar den munnrappe cockney-røsten finne sentrum. Ofte med den insisterende gjentakelsen av samme linja, eller kroniske enderimingen, på nærmest hver bar i refrengene, smaksatt av den umiskjennelige melodiske, nesten konverserende stemmen. «Make It Last» er et slikt eksempel der Dizzees markante vokalsignatur står seg ut.

Men hvordan legitimerer man et album på hele 16 spor, i en verden der unge lyttere nærmest er tvunget til å ha ADHD som musikkforbrukere? «Raskit» har nok av tunes og variasjoner, samtidig som det kan virke som kløen etter å komme med litt for mye nytt på en gang, har overkjørt målet om å skapet et album med et gjennomgående og helhetlig uttrykk. Det merkes jo lenger ut man kommer. Påhengslåter som «Way I Am» og «Man of The Hour» som skiller seg klart fra resten av albumet, og som forholdsvis høres ut som et eller annet forsøk på å låne fra noe soulbasert Drake-aktig vi har hørt før, og noe wannabe Snoop Dogg/Lion er vel strengt tatt ikke nødvendig?

«Raskit» er et ambisiøst og lekende album, men som trolig kunne fungert bedre delt i to. Med så mye på hjertet, er det ikke vanskelig å høre at Dizzee Rascal krever grime-tronen tilbake.

Mer fra Dagsavisen