Nye takter

Pop, kunst, soul og rock

Det som kanskje imponerer mest her, er at det er han selv som skriver låtene og han produserer jaggu også det aller meste helt selv.

5

Pop

Miguel

RCA/Sony Music

Amerikaneren Miguel er litt der hvor D’Angelo en gang i tida var. En kjempepopulær posør med stor stemme, tekster om sengegym og noen uimotståelige låter. Som Prince legger Miguel seg et sted mellom pop og kunst. Soul og rock. Hans univers minner samtidig litt om 80-tallets gitardrevne soul og pop. Miguel er riktignok en anelse mer The Weeknd enn Prince i sin musikalske palett, men ter seg nok mer som den lille lilla kjempen enn den kvapsete canadieren. Likevel er det noe likandes og rett fram med både mannen og musikken som gjør Miguel lett å like.

Det som kanskje imponerer mest her, er at det er han selv som skriver låtene og han produserer jaggu også det aller meste helt selv. Han er som både Prince og Weeknd der også altså. Om det ikke akkurat er en «Starfish and Coffee», er «Coffe» en kjempefin sang om hvordan Miguel ikke vil vekke deg. Også den i et slags 80-tallsterreng, særlig i koringene og basssynthen som fyller ut refrenget brillefint. Han kan være tøff også. Som i «NWA» med Kurupt på gjestevers. Til og med «Face The Sun» med dølle Lenny Kravitz funker som den skal – harry gitarsolo eller ei.

Miguel har den evnen at han kan gjøre musikk som i utgangspunktet kanskje ikke skulle være all verden, til sin egen. Han er ikke redd for å invitere publikum med på allsang og klapping for å si det sånn, og følger med i tida der kompet har både mye bass, brutte rytmer og vokal med filter anno 2015. Miguel viser over 16 låter at suksessen med «Kaleidoscope Dream» ikke var noe blaff. «Wildheart» er rett og slett en fin plate.

Mer fra Dagsavisen