Nye takter

Perfekt par, på nye flotte, folkeeventyr

David Rawlings og Gillian Welch er countrymusikkens førstepar – uansett hvem av dem sitt navn som står på utgivelsene.

Dagsavisen anmelder

5

David Rawlings

«Poor David’s Almanack»

Acony/Border

David Rawlings, artisten som før var kjent som Dave Rawlings Machine, er mer kjent enn mange tror. Noen vil huske ham fra det aller første albumet til Ryan Adams («Heartbreaker», der han var en sentral medspiller), der første spor var «Argument With David Rawlings Concerning Morrissey». Men Rawlings har også vært Gillian Welch’ høyre hånd i alle år. Dette er det åttende albumet de skriver, synger og spiller sammen, det tredje der Rawlings spiller hovedrollen. Stilen er fortsatt umiskjennelig dem. Det er en veldig fin stil.

Sangene er altså nye, men skrevet på en måte som får det til å høres ut som eldgamle overleveringer fra tidligere tider. Sanger om tog, kokosnøtter, skapelsesberetningen, fly, om jenter som går rundt oppe i fjellet, eller blir kalt ned til djevelen. Man kan prøve å finne metaforer, men dette er neppe mer komplisert enn den koselige pastisjen på folklore som det umiddelbart høres ut som. Ikke at det er noe galt i det. Dave Rawlings og Gillian Welch synger jo så uimotståelig sammen, og det akustiske strengeleken blir sjelden bedre enn hos folkene de pleier å ha med seg.

Bare et par låter skiller seg ut fra dette opplegget. «Cumberland Gap» er nesten folkrock, litt sånn som gammel Fairport Convention eller Neil Young, og vi har jo ingen kritisk sans når det kommer til sånt. «Guitar Man» er ikke hitsangen til Bread fra 1972, men sånn som denne blir framført må det nesten være snakk om en slags hyllest. Man kan alltids diskutere om det Rawlings og Welch driver med her er viktig for musikkens utvikling, men det er i alle fall veldig flott.