Nye takter

Pattis ville «Horses»

Patti Smiths «Horses» er fortsatt sterk nok til å bli en like stor konsertopplevelse som plata var for 40 år siden. Ikke engang et sent innhopp fra Jo Nesbø kunne overskygge dette.

Bilde 1 av 2

Av GEIR RAKVAAG

5

KONSERT

Patti Smith

Norwegian Wood

Det var allerede en av årets fineste dager i Oslo. Enda finere skulle det bli. Å høre et av verdens beste album framført på konsert er ingen hverdagslig sak. «Jesus died for somebody’s sins but not mine», synger selvfølgelig Patti Smith til å begynne med. Den første linja av “Gloria” sender et sus av forventing over Frognerbadet, Alle vet at det er denne som skal åpne showet. Alle vet hva som kommer.
Patti Smith var i Frognerbadet for bare fire år siden, da med bare tre låter fra «Horses». Nå er hun ute på en lang turne der hun spiller albumet i sin helhet, med sangene i opprinnelig rekkefølge. Den første sida av «Horses» blir trofast framført, veldig nært slik vi husker den, og kan utenat. Patti Smith har med seg to av de som var med i bandet hennes den gangen også, Lenny Kaye på gitar og Jay Dee Daugherty på trommer, og de går ikke langt fra originalen til å begynne med. «Gloria» spiller hun som oftest uansett. «Redondo Beach» forklarer hvorfor klassisk reggae har runget over Frognerbadet før konserten. «Birdland» kan vi ikke huske å ha hørt på konsert før, hun må har et tekstark til hjelp i den delen av teksten som resiteres, men det blir likevel en gåsehudsopplevelse av de sjeldne. Festmusikk er det imidlertid ikke. «Free Money» er derimot festmusikk, og får liv i publikum. Noen sier at Rune Bjerke fra DnB er observert blant publikum. Får håpe han sang med på denne.
Patti Smith forklarer folk at plata må snues, og spiller en kontant versjon av «Kimberly». «Break It Up» er for Jim Morrison. «Land» blir den store åpenbaringen denne kvelden, der den tar av i en lang tirade om frihetens pris, en advarsel om å ikke la oss bli slaver av ny teknologi og selge oss til Google. Og ender i «Gloria» igjen. Til slutt står det bare igjen å gjøre en fin versjon av «Elegie», først og fremst til minne om Jimi Hendrix, men også om hele The Ramones og alle de andre som har forlatt oss.
Når rocken blir stadig mer fortid er å framføre gamle album i sin helhet en del av museumsvirksomheten. Ikke mange album tåler dette. Det betyr tross alt å forsake mange andre opplagte låter i ei settliste.  Vi kan også i innvende at det tar bort litt av overraskelsesmomentet i en konsert, men de fleste turneer i dag er så godt innøvd at publikum vet nøyaktig hva som kommer til å bli spilt uansett. Det var ingen uventede innslag i Mark Knopflers konsert i Frognerbadet onsdag, så mange ville nok foretrukket at han heller hadde spilt hele det første albumet til Dire Straits. For ikke å snakke om «Brothers in Arms».
«Horses» er ikke lang nok til å utgjøre en hel konsert, og det blir tid til en avdeling med andre låter til slutt. Låtene her kommer ikke som så mye større overraskelser: Først «Privilege», «Dancing Barefoot», og «Southern Cross». Sistnevnte dediseres til nylig avdøde John Nash og Ornette Coleman, på vei til nye universer for å forklare nye språk. «Because The Night» er også obligatorisk. For ikke å snakke om «People Have the Power», der jo Nesbø altså kommer inn som ekstra gitarist. Patti Smith er en stor fan, og har lest inn den nye romanen «Blod på snø» som lydbok på engelsk. Nesbø får også være med i den endelige showstopperen, The Whos «My Generation», igjen med en lang tale om gamle og nye drømmer om en bedre verden, der elektriske gitarer har mer kraft enn maskingevær. «Horses» tilhører en annen tid, punkrockens opprørsalder, med et ungt raseri som det kan være vanskelig å gjenskape godt oppe i pensjonsalderen. Patti Smith høres ikke ut som hun har tenkt å gi etter.
En rekke av historiens andre beste album er blitt framført i sin helhet i det nye århundret: «Forever Changes» med Love, «Astral Weeks» med Van Morrison, «Pet Sounds» med Brian Wilson, «Suser av gårde» med DeLillos. Å ha hørt «Horses» i levende live på denne måten føles virkelig som et privilegium.

Mer fra Dagsavisen