5
Silja Sol
«Væremeh»
Eget Selskap
Silja Sol kan i øyeblikk høres innadvendt ut, men lydbildet bedrar. Nok en gang stiller artisten seg opp med klare, om enn litt forsiktige formaninger til den som måtte befinne seg i nærheten: «Ta å hør på meg/Hør ka eg har å si/Kan ikkje noen se meg då», synger hun i «Aleine». Den er en av mange svært fine komposisjoner på «Væremeh», en plate som er mer levende under enn over den umiddelbare overflaten. Silja Sol vil garantert vil bli både hørt og sett.
Det er mer enn bare det geografiske punktet Nesttun som plasserer Silja Sol Dyngeland i Bergen. Musikalsk er hun en del av en popsymbiose knyttet til en by og en scene som har flere stemningsmessige og «Du/Eg»-sentrerte narrative berøringspunkter. Det første som faller deg inn med «Væremeh» er slektskap med Aurora Aksnes, Razika (ikke minst vokalmessig) og glimtvis John Olav Nilsen når hun ypper til bråk. Produsent Kato Ådland (Sondre Lerche m.fl.) styrer henne imidlertid klar av fallgruvene og framdyrker de små detaljene og naive popimpulsene som i det ferdige lydbildet står fram som overraskende hovedtrekk. Det gjør «Væremeh» langt mer original, småfengende og forførende enn 2014-debuten «På hjertet».
Silja Sol ble nominert til Spellemann for nettopp «På hjertet» og ble også en av fjorårets mest omtalte nye artister på grunn av en rekke sentrale spillejobber. Det var derfor ikke tilfeldig at Nye Takter på tampen av året slo fast at hennes nye plate «Væremeh» var noe å se fram mot i 2016. Mange av sangene som utgjør fullengderen har vi hørt på dellanseringer gjennom høsten, men helheten i «Væremeh» bekrefter et følelsesmessig varierende temperament som gjør Silja Sol vanskelig å plassere. Det er en betydelig styrke ved albumet, i tillegg til enkelte låter som umiddelbart peker seg ut. «Yppar» er akkurat en slik, en taktfast, passe kjepphøy låt om å yppe seg, smått fandenivoldsk, litt punka og mest av alt smittende allsangvennlig. I sterk kontrast står den påfølgende intime popvisen «Poff», en hviskende sang om nærhet der lufta er ute av ballongen og alt er stille og trygt. Begge sangene viser Silja Sols evne til å bruke hele termostaten når hun komponerer, og hvordan hun vrir visuelt slående sanger og følelser ut fra enkle ord og uttrykk. Som når hun bryter ut i et «Wåhåå» over at det er så «deilig å slippe tankene fri».
Språklig er det mye å glede seg over i Silja Sols sanger, i små elegante vendinger som «En av to, er ikke det litt mange» eller «I gaten e det ikkje tegn til liv/Alle folkene stakk som en kniv». Andre ganger fanger hennes skakke vokale naivitet, lik tonesatte barnerim og -regler som ringer i hodet et halvt liv etterpå. Hør bare på musikalsk nedstrippede, likevel intenst melodiførende sanger som den korte «Pusen» og «Balansen». De samme sangene kan for øvrig fungere som en advarsel om at stort mer naivt bør det ikke bli før hun tipper over i det selvparodierende.