6
Father John Misty
«Pure Comedy»
Bella Union
Det er et mirakel bare å være i live, og det er ingenting å være redd for. Sånn kan sluttsatsen på Father John Mistys nye plate oversettes, i låten «In Twenty Years Or So», da alt kanskje er over likevel. Akkurat som i den samme sangen framstår han lett som et spøkelse i en billig og leid dress, men tungen og viddet er skarpere enn noensinne og hans miserable forestillinger om livet vi lever har sannheter nok i seg til å gi håp til de mest mistrøstige. Det er selvsagt en tilfeldighet, men det slår en at New Yorker-illustratøren Edward Steels tegninger på omslaget er bortimot en presis kombinasjon av Mette K. Hellenes og Vanessa Bairds «Kebbelife» og Christopher Nielsens mistrøstighetsestetikk slik den også gir seg til kjenne i tegneseriene. Tillman har med andre ord norske sjelefrender.
Les også: Livets absurde ironi
Musikalsk er han fortsatt full av seg selv, med hele hodet nede i honningkrukken og den americanabalsamerte rocken som innimellom gjør han vanskelig å svelge. Hadde Narsissus kommet seg online ville han hatt en festdag, synger han, og framstår ikke langt unna en Narsissus selv, men en variant av arten med samvittighet stor nok for oss alle. Svulmende er bare begynnelsen, men på en god måte der han legger hele sin spinkle tyngde bak ordene og maler gitarlyd med den bredeste og mest bustete penselen han kunne finne inni en garasje full av rustent tankegods. Før man kommer så langt som til å høre platen, kan man gjerne lese essayet som utgjør hele innsiden av det fysiske plateomslaget. Her gjør han rede for menneskehetens elendige måter å ivareta seg selv på, og i tittelsangen «Pure Comedy» finnes ekkoet som forklarer hvorfor. Vi hadde for store hjerner for våre mødres hofter, så naturens løsning ble å halvere hjernen. Det er dette vi nå betaler for. Enten i form av personlige kriser som de fleste Tillman/Father John Misty-kjennere vet han er mester i å omsynge, eller i form av straffen som venter oss, om man da ser bort fra det uføret vi har rotet oss inn i. Father John Mistys «Pure Comedy», platen så vel som låten, er soundtracket til en amerikansk generasjon som har greid kunststykket å «velge idioter til å lede dem». Vi lar oss more til døde, og en dag kommer noen til å finne oss alle med et stivnet fårete smil om munnen og tenke at dette må ha vært et vakkert sted en gang.
«Pure Comedy» er lyden av koffein om morgenen og alkohol i natten, og mens vi holder oss i live er forvarslene og trompetene klare, «When the God of Love Returns There’ll Be Hell to Pay», heter en av albumets nøkkellåter. Sammen med den 13 minutter voldsomme «Leaving LA» og den nesten like lange «So I’m Growing Old On A Magic Mountain», tar Misty et oppgjør med egne demoner, gamle guder en verden som er i ferd med å gå under. Kynismen er knivskarp, og han sparer ingen, seg selv minst. Når han ler sin mørke latter er det med en teint av malurt som man først oppdager når det er for sent, når nummenheten har gått over i den totale lammelsen. Om det er noe Father John Misty vil oppnå med denne platen, er det å gi oss en vekker før det er for sent.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Musikalsk er «Pure Comedy» mesterlig storslått, med varme, koboltblå strykere og basunsmittede blåsere mot et gitardrevet akkompagnement, i det ene øyeblikk aldri langt unna Bruce Springsteen på sitt mest episke, i det neste med islett av Beatles mest høystemte psykedeliske øyeblikk, og med en vokal som fra denne kanten aldri har vært mer innstendig og vakker. Og hele tida er det umiskjennelig Josh Tillman aka Father John Misty, detaljrikt og rotete i undergrunnen, sfærisk og medrivende på overflaten. Er det en ting mannen vet bortsett fra at verden går til helvete, er det at skal han nå fram med nettopp det budskapet, så skal det i hvert fall være ordentlig og innbydende innpakket.