4
POP
Anneli Drecker
«Rocks & Straws»
Rune Grammofon
Godt å ha Anneli Drecker tilbake som plateartist! Stemmen hennes er en av norsk musikks underverker. Ingen høres ut som henne. Uten Anneli Drecker hadde Röyksopp bare forblitt to studionerder, det er nå min mening. «Rocks & Straws» er hennes første soloalbum på 10 år, Röyksopp var med på det forrige, men dette er noe helt annet. Det har mer til felles med Ketil Bjørnstad-albumet «Grace» (2001), der Drecker sang tekster av barokkpoeten John Donne, enn noe annet Drecker har gjort. «Rocks & Straws» er et dristig prosjekt, med stor fallhøyde. Selv om musikken er lett likandes orkestral pop, med elementer av jazz (Eivind Aarseth på gitar, var også med på «Grace), de fleste låtene er basert på flygel og/eller storslåtte strykere (Arctic Philharmonic).
Anneli Drecker selv synger flott, med en selvfølgelig innlevelse i materialet, selv om hun måler seg opp mot store artister som har gjort definitive tolkninger av disse tekstene tidligere. «Fisherman’s Blues» er ikke Anneli Dreckers versjon av en Waterboys-låt, men av «Juksakaill Blues», innspilt i 1980 av Kari og Ola Bremnes. Drecker har satt nye melodier til sanglyrikk av Arvid Hanssen, den store nordnorske dikteren og forfatteren, som var sentral for den nordnorske visebølgen på 70- og 80-tallet. Tekstene til plata er gjendiktet til engelsk av musiker og forfatter Roy-Frode Løvland. «Come Summer’s Wind» er dermed Dreckers svar på «Kom sommarvijnn», udødeliggjort av Tove Karoline Knutsen. Dette er en av låtene på plata som fungerer best, fordi den så tydelig er noe helt annet, og samtidig ivaretar sangens lengsel. Men mange andre steder på plata blir Hanssen tatt ut av sin sammenheng, inn i et nytt landskap der han virker fremmed, og litt tafatt. Arvid Hanssen skrev på dialekt, og forankret sine tekster i en konkret virkelighet. «Godt at grå-måsen song» er her blitt til «Seagull’s Melody». «Grønt lauv i snyen» er blitt «Green leaves in the snow», og det som hos Arvid Hanssen var en presis beskrivelse av en kald vårdag, fremstår her som en litt uoriginal poetisk omskriving av en indre tilstand. Uttrykket mister sin styrke.
Og når Drecker dropper de fire siste versene av «Juksakaill Blues», fjerner hun armodet og slitet fra sangen. Isteden vektlegger hun det naturlyriske ved en tur ut i båten om morran. Strykerarrangementet i låten er fint, det minner om David Sylvian/Riuichi Sakamotos «Forbidden Colours», og peker tilbake til Dreckers forkjærlighet for alternativ 80-tallspop. Men det mangler noen kontraster her. Dreckers elektronisk baserte musikk hadde mer drama i seg Der Arvid Hanssen uttrykte en slags innbitt trass mot både naturkrefter og dyrtid, flyter musikken harmonisk av gårde på «Rocks & straws». Det låter fint, men det låter ikke som Arvid Hanssen.