Annonse
Navnet skjemmer ingen. Kakkmaddafakka har laget et overraskede fint album. FOTO: LINN HEIDI STOKKEDAL

Norsk rock midt i gata

Går det an å gjøre mer med sang, gitar, bass, trommer og kanskje et keyboard? En rekke norske grupper gjør gode forsøk, men har de noe å tilføre en sliten tradisjon?

Annonse
Nye takter

 

5

Kakkmaddafakka

«KMF»

Brilliance

 

4

Electric Eye

«Different Sun»

Jansen Plateproduksjon

 

3

Death By Unga Bunga

«Pineapple Pizza»

Jansen Plateproduksjon

 

5

Snøskred

«Empty House»

Riot Factory

 

3

Comet Kid

«Halley»

Columbia

To uker etter at rockens tilstand ble et hovedtema på Bylarm er framtida fortsatt usikker. Dette forhindrer ikke stadig nye grupper å forsøke seg. For det meste gutter fullt utrustet med gitar, bass og trommer, og noen ganger et keyboard attpåtil. De har både gode intensjoner og store ambisjoner. Det er dette som er dilemmaet med den nye norske rocken. Den er flink. Den har fikse ideer. Men har den overbevisningen som skal til for å få oss til å høre etter?

Det har aldri vært grunn til å sette små krav. Gruppa på den lille klubben på nærmeste hjørne kan være like spennende som verdens største stadionattraksjoner. Men da må de ha noe vi ikke har hørt før. En holdning som slår oss ut. Låter som høres ut som verdens beste denne uka. Gjerne kombinert med en budskap som får oss til å forstå litt mer av oss selv og verden rundt. Her blir vi ofte skuffet. Men disse fem låter ikke så verst likevel:

Bergensgruppa Kakkmaddafakka har et sånt barnslig navn som får oss til å gjespe, og bare bli mer overbevist om at rocken for det meste har utspilt sin rolle. Tre år etter forrige album trodde vi vel også at de selv hadde gått lei nå. Så skal vi i rettferdighetens navn høre på den tredje albumet deres, og så er det faktisk veldig fint. Kakkmaddafakka låter nemlig ikke som navnet antyder. De spiller lys, luftig poprock, full av referanser som skiller dem ut fra de gjengse gitargruppene. Det beste kjennetegnet er den liflige afrikanske påvirkningen i gitarspillet. Men hør det funklende house-pianoet i «Young You», eller «No Cure», 70-tallsreggae med stødige rytmer og harmonier som står i stil. «KMF» er et over gjennomsnittet attraktivt album, uskyldig søtt, og langt fra dumme besvergelser. Finn gjerne på et annet bandnavn til neste gang.

Snøskred er kommet til sitt andre album. Helt annerledes enn skurret fra det første. Mer stillferdige, og kunstnerisk ambisiøse nå. De klarer å lage en god riffrocker i «Preparations», med noen østlige akkorder underveis. Dette er den beste låten i hele dette store selskapet, selv om den minner litt om Talking Heads. De roligste låtene deres kan bli litt for rolige, og noe ensformige, men gruppa slår seg fint løs når det er nødvendig. Ikke bare er dette god norsk gitarrock, det er også et nytt godt band fra Trondheim. Ikke så mange av dem lenger, dessverre.

Albumet til Electric Eye har ligget en stund. Sånn helt grei jamrock, liksom. Først da jeg så dem på Bylarm skjønte jeg hvor mye de har å fare med. Og at det gjelder å la seg rive med. «All of This Has Happened Before And Will Happen Again» heter en av låtene. og sånn er det med denne musikken. Den er langt fra nyskapende, den koser seg med gamle tanker om musikalsk frihet, og i «Mercury Rise» høres de ut som T. Rex også. Dristig, på grensen til dumdristige, men stilig.

Comet Kid er ute med sitt tredje album på tre år. Det er godt jobba. De er langt inne i klassisk alminnelig poprock, med sanger som håper på å bli framført på store arenaer. Da er de heller ikke fremmede for å legge inn noen Mumford-takter for å nå målet. Det klarer de likevel ikke helt. Gruppa er ikke store nok til å fylle fulle formater, men i «When I’m Dead» er de på vei. De søte soultendensene fra forrige album savnes. Comet Kid prøver kanskje litt for hardt å være viktigere enn de har godt av?

Vi begynte med dumme bandnavn, og slutter med Death By Unga Bunga, som har en uoffisiell verdensrekord på området. Gruppa kan ellers være morsomme nok. Med en gjennomført nostalgisk utgave av kraftpop, med greie melodier, allsangvennlige refrenger, og bare noen få instrumentale utskeielser som bryter med den korte og kontante formen. De mangler bare de geniale sangene som gjør at vi heller hører på dem enn på eldgamle favoritter. En sånn som leverer det introen til «Make Up Your Mind» lover.

Her har vi altså nye album fra fem band som til sammen har gitt ut ni album før, men som fortsatt ikke har fått det store gjennombruddet. Alle bekrefter en annen Bylarm-trend: Alle synger visst på engelsk nå. Vi trenger ikke å gjenta at lokale rockeband får en sterkere identitet av å synge på norsk. Ingen av disse har fått sagt noe vi har lagt merke til. De tar ikke norsk rock i nye retninger. Gitarrocken er i ferd med å bli en nisje, på samme måte som jazz og folkemusikk. Ikke noe galt i det. Tvert imot, det kan gjøre musikken godt å være i opposisjon igjen. Men vi gleder oss til å høre et band som er helt uimotståelige både for oss stadig færre spesielt interesserte, og de større massene attpåtil.

Annonse