3
Pink
«Beautiful Trauma»
RCA/Sony
Pink (jeg nekter å skrive P!nk) har holdt på lenge nå. Hun er en slags popstjerne i opposisjon, som har kritisert platebransjen, kroppshysteri og kvinnesynet i popbransjen. Tidligere i høst ble hun beæret med pris for lang og tro tjeneste av MTV, og feide gjennom en hitparade få forunt. Da åpnet hun showet med den nye singelen «What About Us». Den er slettes ikke verst, men når ikke opp til Pinks hit «So What» fra 2008, som er blant de aller beste poprocksinglene de siste ti årene, selvsagt også produsert av det svenske popgeniet Max Martin. Han er med på flere spor her. Som på «Revenge» med Eminem på laget. Den høres ut som de andre låtene de har gjort sammen, og virker mer som en idé unnfanget under et salgsmøte enn som et reelt samarbeid. Eminem er jo også snart klar med album, så da er det greit å holde navnet sitt varmt (og det gjorde ha til gangs med en diss rettet mot Trump denne uken).
Tittelsporet som åpner det hele, produsert av han fra Fun Jack Antonoff, er også helt der oppe, men alt i alt er dette en plate som er helt middels, skikkelig midt på treet og i grunn bare et slags verktøy for å legge ut på turné igjen.
Lyden er derimot fra øverste hylle og Max Martin er en stor del av den, bevares. Og her er også Shellback med. Det er nesten blitt sånn at jeg ofte sjekker hvem som har produsert hva i dagens popverden, før jeg tar en lytt. I min ører er det få, om noen, som overgår den svenske popfabrikken når det kommer til uimotståelig pop skreddersydd for radio. Ja, for alle egentlig. I hvert fall alle popstjerner, fra Katy Perry og Britney, til Justin Timberlake og Taylor Swift.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Men så var det dette med å lage et godt album da. Et knippe singler kan gjøre at album salgbart, men ikke nødvendigvis til noe kunstnerisk mesterverk. Balladene her blir for generiske og rett og slett litt kjedelige, mens flere av refrengene ikke holder helt mål og virker kjente fra før. Da er det bedre med «Barbie», en sang om lengsel etter barndommens enkle hverdag og tida da Pink lekte med barbiedukker.
Pink kan også bli noe slitsom med stemmen sin, der hun synger med bånn gass og for fullt, hele tida. Det gjør at hele albumet blir i samme stemning. Det blir ikke like lett å tro på Pink, når hun lyder likt, enten hun er glad, sinna, eller nedfor, om jeg kan si det slik. Men når det kommer til popstjerner, er Pink en av dem som er litt utenfor malen, og som i mine ører tjener på det. Pink har et par hits her, men ikke så mye mer. Til gjengjeld vil de passe utmerket inn i settlisten under neste turné.