5
The National
«Sleep Well Beast»
4AD/Playground
Jeg må innrømme at det pleier å være et ork å skulle møte The National igjen. De innbyr ikke akkurat til lyst og optimisme. Og likevel blir jeg sakte, men sikkert glad hver gang det skjer. The National hørtes ut som et typisk erkealternativt band for spesielt interesserte helt til albumet «The Boxer» tok dem ut til et større publikum for ti år siden. I 2010 spilte de i Den Norske Opera & ballett, mens andre likesinnede fortsatt måtte nøyde seg med de små klubbene. Nå er det fire år siden albumet med den talende tittelen «Trouble Will Find Me», og en påfølgende opptreden på den første Øyafestivalen i Tøyenparken, der de viste at deres innadvendte sanger også kunne være gode redskap for fest i fint vær.
Selv omslaget på det nye albumet viser gruppa som et lys i natten. Smektende «Nobody Else Will Be There Then» setter tonen: The National på sitt mest følelsesladede, der de med en gang, enda en gang, minner oss om at de ikke er like følelsesladede som Tindersticks, men mer enn fine nok likevel. Påfølgende «The Day I Die» viser dem fra deres andre side, postpunkarven fra Joy Divison, med stor spenst, og dystre utsikter. Siden sist har gitaristene Bryce og Aaron Dessner vært drivkrefter for den store Grateful Dead-hyllesten «Day Of The Dead». Eventuell påvirkning herfra høres ikke umiddelbart, selv om gitarspillet er mer eventyrlystent enn før. På den andre siden er her også mer elektronikk enn vi har vært vant til.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Sangeren Matt Berninger har skrevet mange av den nye tekstene sammen med sin kone, som samlivsterapi, som beskrivelser om hvor galt det kan gå i et forhold. Som i «Guilty Party»: «Another year gets away/Another summer of love/I don’t know why I care/We miss it every summer». Kanskje like godt at høsten kommer da. The National er lyden av mørkere kvelder. Men også en mørkere verden.
«Walk it Back» høres ut som den setter personlig eksistensiell tvil opp mot politisk kontroll over sannheten, med en innlagt monolog angivelig hentet fra en samtale i Det hvite hus allerede i 2007. «The System Only Dreams In Total Darkness» er albumets mest fengende låt, men også den mest kryptiske. Jeg drømmer meg tilbake til ei tid da slike singler faktisk ble hits! Ikke akkurat en eksplisitt protestsang i vanlig forstand, «I can’t explain it any other way», synges det i refrenget, så den kommer neppe til å forstyrre den politiske hverdagen i hjemlandet. Det er sikkert godt å si fra likevel, som i «Turtleneck», med en sarkastisk referanse til «just another man, in shitty suits, everybody’s cheering for/This must be the genius we’ve been waiting years for».
Sånn er altså et album med The National igjen fullt av interessante detaljer, men hovedsakelig en kontinuerlig strøm av sanger som rett og slett tar seg veldig bra ut. På en god dag kan jeg komme til å høre på dem frivillig.
Album slippes 8. september. Spiller på Sentrum Scene 6. (utsolgt) og 7. november.