Annonse
Susanne Sundfør, her på Norwegian Wood i juni, har laget sitt sterkeste album så langt.

Når nøden er størst

Susanne Sundførs nye album er et av høstens mest imøtesette album i Norge. En internasjonal begivenhet i tillegg. Og så overgår det forventningene.

Annonse
Nye takter

 

6

Susanne Sundfør

«Music For People In Trouble»

Sonnet/Warner

«Music for People In Trouble» er en helomvending for Susanne Sundfør. Like stor som da hun fulgte opp de nedstrippede sangene fra debutalbumet fra 2007 med mer storslåtte syntetiske eksperimenter på «The Brothel» i 2010. «Ten Love Songs», som det gikk an å danse til, ble kåret til årets beste album av norske kritikere i 2015, og gjorde henne til hovedattraksjon på Øyafestivalen. Nå er lyden en helt annen igjen.

Det nye albumet kommer på en bølge av internasjonal oppmerksomhet for Sundfør, som har sunget Scott Walker-sanger i London med Jarvis Cocker, Richard Hawley og John Grant, mens det ledende britiske musikkmagasinet Mojo brakte en helsides anmeldelse av en konsert på en flåte på Randsfjorden i juni.

Les også: Dronningen av Royal Albert Hall

Sundfør har forberedt utgivelsen med sin egen spilleliste med «musikk for mennesker i nød», med innslag fra Suicide til Øyonn Groven Myhren og Odd Nordstoga, fra Dolly Parton til Penderecki og Gorecki. Ikke spor som forteller en felles historie, men som deler en underliggende humanistisk holdning. En sammenhengende hyllest til musikkens oppbyggende kraft, som nå videreføres med hele dette nye albumet.

Om det ikke hadde vært for påstanden i tittelen hadde vi neppe utforsket dette som et konseptalbum. Sangene står utmerket fram hver for seg, men også med en imponerende helhet til slutt. Hva er egentlig musikk for mennesker i nød? Skal den ha en slags trøstende effekt? Dette er i alle fall gripende nok, fra begynnelsen med Sundførs stemme helt nede med forsiktig gitarspill, til en storslått avslutning med lag på lag av lyd. Produsert av Jørgen Treen, med en imponerende helhet, til tross for den store dynamiske spennvidden.

I intervjuer med britisk presse har Sundfør fortalt om egne problemer i tida etter utgivelsen av «Ten Love Songs». Dette er ikke noe hun konkretiserer i sangene. Her er hele spekteret av utfordringer – fra den store verdenssmerten til sammenbrudd i kommunikasjon to mennesker imellom. «You’ve got your troubles/I’ve got mine», som det het i en gammel slager fra 60-tallet.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Albumet begynner med «Mantra», som høres ut som et uskyldig barnerim, med både akustisk gitar og med den alltid trøstende lyden av steelgitar. Den samme lyden føres videre i etterfølgende «Reincarnation». Pianoet er tilbake med «Good Luck Bad Luck», med en atmosfærisk jazzavslutning fra Gard Nilssens Acoustic Unity.

Så blir det mer alvor. Sentralt på albumet står «The Sound Of War», en sang som ble framført allerede på Spellemannprisen i fjor. Som her begynner med beroligende fuglekvitter og rennende bekk, før Sundfør kommer med en urovekkende beskrivelse av å legge tryggheten bak seg, bygger opp et elektronisk drønn, som lyden av en droneangrep, før et sakralt beroligende kor tar over som en harmonisk forløsning. Den etterfølgende tittellåten har en mannsstemme, naturfilosofen Andres Roberts, som snakker om livet og sånn, mens Sundfør spiller mer gitar. Disse to sporene til sammen uttrykker sannsynligvis essensen av konseptet hennes.

Les også: Hun brakte Norwegian Wood tilbake

Albumet fortsetter med Sundfør ved pianoet igjen, i sanger som viser hennes aller beste sider som sanger og låtskriver, uten store effekter. Men fortsatt med sterke tekster, som når «Bedtime Story» både får plass til å konstatere at «I always thought my life would be a sad song», og samtidig frykter ei framtid der fuglene er forsvunnet og oljen bokstavelig talt sølt bort.

De aller fineste sangene, i tradisjonell forstand, er «Undercover» og «No One Believes In Love Anymore», som er så ubegripelig sørgmodig lengtende som bare de beste sangerne og låtskriverne kan få til, når det ser ut som både verden og kjærligheten har gått helt av hengslene.

«Golden Age» tar elektroniske lag på lag av lyd og stemmer, drømmende i både tekst og musikk, og beveger seg over i Enyas stemninger. Ikke at det noe galt i dét. Den glir sømløst over i storslåtte «Mountaineers», som begynner med John Grant i en messende dommedagsvisjon full av olje og tjære, før Sundførs stemme tar overhånd som et dramatisk kamprop om motstand: «What we are/What we want/It will never change/We won’t abide your laws anymore». Over et storslått orkestrert panorama ender albumet med innbitt motstand og optimisme.

Essensen i alt dette er sanger med et innhold som kan være så vanskelig som helst, men som er så overbevisende laget og framført at de fornyer troen på tilværelsen, til tross for en tidsånd som ofte kan fortone seg som uutholdelig. Dette er Susanne Sundførs mesterverk. Det er vanskelig å tenke seg noe sterkere, større eller vakrere.

Annonse