Når de døde våkner

5

Diverse artister

«Day Of The Dead»

4AD/Playground

Faren er absolutt til stede for at nye generasjoner musikkvenner ikke er helt fortrolige med musikken til The Grateful Dead. Den for lengst oppløste gruppa har unektelig en aura av fordums storhet, og selv om det gamle undergrunnsbandet etter hvert ble en av Amerikas aller største publikumsattraksjoner (25 millioner billetter solgt) er de regnet som et band eldre herrer først og fremst har glede av. Derfor er det fint at en stor gjeng ikke fullt så gamle har slått seg sammen for denne hyllesten. Og igjen får fram at The Grateful Dead er et band som det er langt lettere å høre på enn ryktet deres tilsier.

25 år er gått siden den forrige høyprofilerte Dead-hyllesten, men «Deadicated» var bare én CD, og alle som vet litt om hva The Dead dreide seg om skjønner at det ble altfor snaut. «Day Of The Dead» er derimot massive fem CDer, 10 LPer, med 59 sanger i nesten seks timer. Bryce og Aaron Dessner fra The National har gjort grovarbeidet med å samle sammen hele sulamitten. «Day Of The Dead» er gitt ut av Red Hot-organisasjonen, som arbeider mot aids og hiv, og i 26 år har gitt ut samlealbum med helt forskjellige tema, siden starten med Cole Porter-sanger på flotte «Red, Hot + Blue». Fra Cole Porter til Grateful Dead er det ikke så langt som man tror, de er en del av den store amerikanske sangboka alle sammen, bare på litt forskjellige måter.

The National har en rekke medhipstere på laget. The War On Drugs, Bill Callahan, Wilco, Bonnie Prince Billy. Jim James fra Morning Jacket, Ira Kaplin fra Yo La Tengo, og en lang, lang rekke mindre kjente navn. Og noen veldig kjente, siden Mumford & Sons slipper til i en mørk «Friend Of The Devil». Den perfekte medleyen av «China Sunflower» og «I Know You Rider» gjøres av Stephen Malkmus, med gitararbeid som ikke gjør skam på gamle Dead-tradisjoner. Anohni synger med kammerorkesteret yMusic i følsomme «Black Peter». Her er også et eklektisk utvalg musikere som utvider horisonten. Den dype soulstemmen til Charles Bradley, jazzpianisten Vijay Iyer som spiller «King Solomon’s Marbles», og Senegals Orchestra Baobab som lar sine highlife-gitarer tangere den kilende lyden av Dead-gitaristene Jerry Garcia og Bob Weir. Weir selv er faktisk også med på laget, og spiller med både Wilco og The National.

The National får også hjelp av Grizzly Bear, samt kor og orkester på «Terrapin Station». Det aller største løftet her, intet mindre enn en 16 minutter lang «suite», som jeg tør si var noe av det mest spennende som kom ut i 1977, da verden egentlig hørte på helt andre former for musikk. Den er så klassisk at den må kunne framføres av andre enn komponistene, og selv uten den jublende ekstasen til The Dead selv, kan den stå som en sammenfatning av innholdet på «Day Of The Dead»: Ikke nødvendigvis like elegant som originalene, men med mange fikse nye innfallsvinkler.

Den største freakouten, «Dark Star», er overlatt til The Flaming Lips, som med bare seks minutter til rådighet ikke får utfolde seg så lenge som mange kanskje hadde ønsket. En annen versjon av «Dark Star» kommer fra Cass McCombs og Joe Russo. Vi hadde ikke oppdaget at det var samme låt uten å se det, men så har den heller aldri vært stedet å begynne for å omvende skeptikerne. «Shall we go/You and I/While we can», spør de, og sannelig tror jeg vi tar opp invitasjonen. Men skal du bare driste deg til å høre én sang for å forstå hvor fengende Grateful Dead kan være, prøv heller «Box Of Rain» med Kurt Vile og J. Mascis.

[ Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter ]

Fortsatt er det først og fremst herrer som bryr seg om Grateful Dead, men her er også fine bidrag fra Angel Olsen og Courtney Barnett, og Lucinda Williams som får «Going Down The Road Feeling Bad» til å høres ut som den er skrevet spesielt for henne. Og så får vi oppdage franske Mina Tindle, som gjenoppdager «Rosemary» fra 1969, og tar samlingen enda et hakk oppover. Igjen blir vi om og om igjen minnet om hvor forbausende mange fine Dead-låter som er glemt i årenes løp.

Med dette skulle The Grateful Dead være behørig introdusert for en ny generasjon. Vi er likevel ikke fornøyde før det kommer et album med Dead-versjoner av Miley Cyrus, Taylor Swift og Katy Perry. Noe som faktisk helt fint hadde latt seg gjennomføre. Jeg er sikker på at mange hadde hatt glede av det, og vi kan ikke slå oss til ro før ungdom i alle aldre har fått muligheten til å bli deadheads.