KONSERT
Musikkteaterkonsert,
NMHs vinterfestival
Hege Høisæter, stemme
Oslo Sinfonietta
Cikada strykekvartett
Christian Eggen, musikalsk leder
Jonas Corell Petersen, regi
(Infinito Nero)
Den Norske Opera og Ballett
Den siste uken har den tyske komponisten Carola Bauckholt undervist ved Norges Musikkhøgskole. Strykekvartetten hennes som Cikada spilte onsdag, var et godt eksempel på hvordan hun nysgjerrig utforsker hverdagslyder ved å oversette dem til musikk. Bauckholt er elev av instrumentalteatrets nestor Mauricio Kagel. Musikken hennes forstyrrer vante forestillinger både om lyder og instrumenter, i dette tilfellet fuglelyder og fioliner, på en leken og udogmatisk måte.
Kveldens hovedverk var Salvatore Sciarrinos musikkdrama Infinito Nero, som er monolog, musikkteater og konsert i ett og blant flere verker som utvikler operaformen. Som Bauckholt er Sciarrino interessert i lyd før instrumenter. Musikerne i Oslo Sinfonietta spilte med forskjellig inngang, men ensemblets slagverker fanget virkelig hva denne musikken handler om. Det er lenge siden jeg har hørt en stortromme mumle.
Teksten i dramaet er en kamp mellom tanke og kropp, skrevet av en italiensk kvinne på 1500-tallet. Regissør og lysdesigner valgte å åpne i tittelens stummende mørke, noe som fint skjerpet oppmerksomheten vår. Samtidig er stillhet i denne musikken et lerret for lyden og må behandles like presist som den. Både fra operaens egne publikumsvakter og fra balkongene kom det noen innspill som forstyrret musikkens forstyrrelser.
Solist Hege Høisæter formidlet godt tekstens sterke og forvirrende oppkok av ånd, blod og melk. Men sammenhengen mellom den og regiens disiplinerte plassering av musikerne på skolepulter var ikke umiddelbart forståelig fra mitt sete. Hverken konserten som helhet eller framføringen av Infinito Nero hadde helt funnet løsningen på spørsmålet Sciarrino bevisst stiller: Hvor skal musikkteatret plassere seg mellom teatrets innlevelse og musikerens ofte mer nøytrale formidlerrolle? Oppsetningen av Sciarrinos opera Lohengrin i Bergen tidligere i år hadde en mer integrert og aktiv holdning til musikernes rolle i et slikt verk.
Mellom kvartetten og Infinito Nero hadde ensemblet stilt Mahlers fem Rückert-sanger, et fint grep som løftet fram både konturer i Mahler og dybde i de nyere verkene. Det gav også Høisæter rom til å vise sin store spennvidde som fortolker. Når profiler som Bauckholt er i byen, er det en glimrende idé å løfte musikken deres ut i en norsk musikkteatersammenheng og offentlighet. Det bør bli en vane.