Nye takter

Motorpsycho: Gjenfødelsen

Motorpsycho strekker seg mot nye høyder med «The Tower», en manifestasjon av et band som selv etter tre tiår makter å se forbi horisonten.

Dagsavisen anmelder

6

Motorpsycho

«The Tower»

Rune Grammofon

Hadde «The Tower» vært en film, ville kraften, størrelsen, bredden, mangfoldet og tyngden blåst lerretet i filler. Det nye dobbeltalbumet til trondheimsveteranene er umiskjennelig Motorpsycho, men på samme tid noe helt uhørt fra den kanten. Det er en ekstatisk utblåsning på over 80 minutter som avslører hittil uoppdagede musikalske impulser hos et av Norges mest internasjonalt anerkjente rockeband, ispedd helt nye følelsesspekter som transformeres inn i nye sett arrangementer og ideer som kjennes intuitive og ubevisst framelsket til perfeksjon. De ti låtene inkluderer muligens bandets letteste, fineste og mest finurlige øyeblikk i karrieren, samtidig er «The Tower» deres mest komplekse og sammensatte verk, en manifestering av hvordan den uforbeholdne fantasien kan temmes og omdannes til stor kunst.

Kort beskrevet er «The Tower» en gjenfødelse av bandet Motorpsycho. I noen år nå har uforutsigbarheten i trioenheten Bent Sæther (bass, vokal), Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar, vokal) og Kenneth Kapstad (trommer) vært større enn det samlede kunstneriske resultatet. Ikke dermed sagt at for eksempel «Here Be Monsters», bandets forrige studioplate som kom for halvannet år siden, er noen parentes i en diskografi som inkluderer tidløse albumklassikere som «Timothy's Monster», «Demon Box» og «Blizzard». Tvert imot var den et stykke hel ved i bandets mylder av prosjekter, hvor også teatermusikken til Carl Frode Tiller-drama «Begynnelser» står som en bauta over en tid som nå er forbi. Kenneth Kapstad, som har slått hardere på trommene enn noen gjennom ti år i bandet, ville ut og videre, og tilbake sto grunnleggerne Sæther og Ryan. Men på rekordtid fikk de inn Tomas Järmyr, som i likhet med Kapstad har bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der stanser de fleste likheter. Hvor mye Järmyrs inntreden bak trommene har hatt å si for hvordan «The Tower» har utfoldet seg, er vanskelig å si, men det er en energi i trioen og samspillet denne gangen som løfter absolutt alle bestanddeler i musikken til nye høyder. Det er så tett, komplisert og likevel gjennomlysende klart og distinkt at man blir svimmel av mindre. Omslaget på «The Tower» prydes da også av Håkon Gullvågs «Babels tårn», et Hieronymus Bosch-lignende maleri over hans visjon av tårnet som strekker seg mot himmelen. Strekker seg gjør også Motorpsycho, som om Boschs helvetesdemoner skulle glefse etter dem nedenfra. Resultatet er pur magi.

Åpningslåtene «The Tower» og ikke minst «Bartok Of The Universe» (tidenes tittel?) er tunge, harde og majestetiske grøftegravere som pløyer over tundraen og samler impulser fra den delen av rockehistorien som bandet har gener fra, den tidlige tungrocken, den psykedeliske utblåsningen som lå i Grateful Deads beste øyeblikk og de intrikate, dronende progteppene som ble lagt av alle fra King Crimson til Can til Yes. Black Sabbath skal nevnes i samme åndedrag, også en av de inspirasjonskildene en utenforstående lett vil inkludere i Motorpsychos oppbygning av dette tårnet av et dobbeltalbum, uten at de nødvendigvis er det annet i ekkoet av de storhetene som Sæther og Snah mer eller mindre bevisst har i blodet. Ikke minst hører vi Motorpsycho selv, brokker og bruddstykker lik skrømt i skyggene, men som blåses vekk like fort som de dukker opp. Det fortsetter mot lyset med «A.S.F.E.», albumets mest lokkende, smittende og umiddelbare progpoplåt, som tar fyr allerede i introen og står igjen som et mesterverk i seg selv. Tittelen «A.S.F.E.» står for «A Song For Everyone», noe som for en gangs skyld kunne vært en plakatbeskrivelse for et helt Motorpsycho-album i seg selv. Refrenget kyler deg i retning den minimalistiske og antydningsvillige «Stardust». Den viser antakelig bedre enn noen andre låter på albumet Järmyrs allsidighet og videre påvirkning på innspillingsprosessen, som har funnet sted dels i Los Angeles, dels i mytiske Joshua Tree, der nettopp «Stardust» er innspilt. Man kan lett se for seg et hakeslepp under en stjernehimmel i Mojaveørkenen når man hører denne, og en tilsvarende varm bris i «The Maypolet». Men før den kommer «In Every Dream Home», en tung rakker hvis tandre midtparti får deg til å tenke på Jethro Tull eller kanskje i enda større grad Sweet Smoke, nydelig rufsete og inderlig før lemmen faller tungt over det hele.

Les intervju med Motorpsycho: En ny begynnelse

Så er vi over på side to, eller side tre og fire om man tenker vinyl, og etter «The Maypolet» strekker Motorpsycho seg lenger enn noensinne. «A Pacific Sonata» er med sine over 15 minutter albumets lengste, og den følger et godt stykke den klassiske Motorpsycho-dramaturgien før den åpner landskap fulle av overskudd, som om Sæther og Ryan ser ut over horisonten for første gang med nysgjerrige blikk. Den halvparten så lange «The Cuckooo» er en av albumets og dermed også bandets tyngste og mest komplekse låter noensinne, en eksploderende og nådeløs kontrast til avslutningen «Ship Of Fools», også den kvarteret lang og som etter den enkle, hypnotiserende begynnelsen etablerer seg som et veiskille innen bandets tolkning av krautrocken, der den eksperimentelle og improviserende jazztangeringen bringer oss lysår inn mot bandets psykedeliske gjemmer. Låtens sammenstilling av elementer og bestanddeler, på et generelt storverk hvor alt har sin plass og bidrar til et tårn av perfeksjon. er en perfekt avslutning på et album du tross lengden håper aldri ender. Hvor ofte kan man si det om et dobbeltalbum?