3
Maria Mena
«Growing Pains»
Universal
«Alle sangene mine er like personlige som «My Lullaby», de fungerer som en dagbok».
Den 15-årige Maria Mena sa dette til Aftenposten i 2002, idet hun slo gjennom med sin første singel, som handlet om den tunge tida etter foreldrenes skilsmisse. 13 år etter er hun tilbake med et album om sin egen skilsmisse. Også på hennes foregående sju plater har man kunnet lese Maria Mena som en åpen bok. Men at sangene på «Growing Pains» handler om Mena og hennes eget samlivsbrudd, er grundig fastslått både gjennom pressematerialet som følger med plata, og i en mye omtalt TV-opptreden på Skavlan sist helg, det eneste intervjuet hun har gjort foran utgivelsen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Alt dette prøvde jeg å se bort fra, jeg ville lytte til Maria Menas musikk uten å måtte tenke «hun synger om skilsmissen sin», men det viste seg å være umulig. Ikke først og fremst fordi hun har fortalt dette offentlig, og bruker dette i innsalget av plata, men fordi plata ikke er sterk nok til at disse sangene blir allment interessante.
Selv om Maria Mena synger fantastisk på mange av disse sangene. Vokalen hennes er direkte og inntrengende, dessverre i kontrast til den duse, romklang-pregede produksjonen, de slapt slentrende rytmene, den flate dynamikken. Låtene går stort sett i samme stemningsleie, lett oppgitt melankolsk, selv om tekstene er voldsomme, de inneholder dyp depresjon, anklager og bekjennelser, de svinger mellom desperasjon og optimisme. Mens hun på forrige plate gjorde heldige framstøt i retning moderne elektronisk pop med Slipmats og Thomas Eriksen, er hun her tilbake med sin faste produsent Martin Sjølie, som demper dramatikken framfor å framheve den. Dette blir Maria Mena slik vi er vant til, mens innholdet i sangene skriker etter noe mer. En «Here My Dear», et «Biggles testamente» eller en «Vulnicura» overgår skapernes private historier og blir mer enn «skilsmissealbum». Mens her blir lytteren sittende sammen med Maria Mena og se i dagboka, uten å løfte blikket.