Nye takter

Mer enn konsert

Flere av a-has låter får nytt liv.

Dagsavisen anmelder

4

a-ha

«MTV Unplugged – Summer Solstice»

Universal Music

Det er unektelig noe storhet over popklassikerne til a-ha, men trenger vi å høre dem i nye varianter? Nye varianter der mange av låtene er neddempet og uten den tidstypiske koloritten fra albumversjonene. Opptakene er fra Giske, i Norge altså. Ifølge Pål kunne disse blitt gjort mange andre steder. I hvert fall var Manaus i Amazonas, Berlin, London og New York på blokka. Siden det ble Giske er det vel også bare passende at de åpner med den nye «This Is our Home», en helt OK sart sak, men et stykke bak klassikere som «I’ve been Losing You» og «Scoundrel Days». Den andre nye, «A Break In The Clouds», er sånn passe den også (vi ser bort fra Bridges-låten «Sox of the Fox). Det vil også være diskusjon rundt hvilke låter som mangler på en slik liveplate. Så, hvor er «Living a Boy’s Adventure Tale» for eksempel? Jo 5. sist.

Dette kunne vært en hul opplevelse, med et a-ha som vil skaffe seg et nytt sett med mastertapes med flere av deres mest innbringende låter. Når det er sagt, flere artister har fått sitt store gjennombrudd med konsertalbum opp igjennom. Peter Frampton og Kiss for eksempel. a-ha har mange gode låter, men et av høydepunktene her er coverversjon av «The Killing Moon». Og her får vi med Echo & The Bunnymen-frontmann Ian McCulloch på vokal. Han bidrar dessuten også på «Scoundrel Days». Alison Moyet synger på «Summer Moved On», Lissie på «I’ve been Losing You» og Ingrid Helene Håvik på «The Sun Always Shines On TV».

Flere av låtene nyter godt av de nye arrangementene, som om den opprinnelige ideen ikke nådde fram i originalen. «Foot of the Mountain» er en sånn en, der pianoet åpner opp komposisjonen, mens strykerne krydrer det hele. Som Magne selv sier det under konserten har de startet alt fra start og blitt med sine egen låter på nytt.

«Stay On These Roads» er et annet eksempel på at noe nytt skapes, i hvert fall nesten (minner ikke dette litt om Paul Stanley og «Hold Me, Touch Me»?). Det er nesten som om arrangementene har en egen rolle her. Lars Horntveth står for dem og produksjonen, og det låter veldig så fint. Arrangementene krydrer rett og slett hele katalogen og særlig strykerne står seg fint mot pianoet som til sammen gjør hele opplevelsen. Trioens beste låt de siste 15 årene, «Forever Not Yours», blir også en litt annen opplevelse enn i studioversjonen. Dette er også styrken til albumet, som jo er en konsertplate. Som plate kunne dette blitt ganske så seigt og traurig, men a-ha har fått til et livealbum som faktisk er noe mer enn bare et konsertopptak.