ROCK
The War On Drugs
«Lost In The Dream»
Secretly Canadian
Slackeren - hvor ble han av? En markant populærkulturell skikkelse fra tidlig 90-tall; harmløs ung mann med tømmerskjorte og rotete gutterom, med få ambisjoner utover å bli passe stein og høre på rock med lange gitarsoloer. Døde han ut i det neoliberale 2000-tallet? Flyttet han til en billig leilighet i Berlin? Kanskje har vi rett og slett funnet svaret på denne plata: Han overvintret i Philadelphia, og dukket opp igjen i form av Adam Granduciel.
Fra starten rundt 2008 utgjorde han The War On Drugs sammen med Kurt Vile, som siden har markert seg med neo-slacker-gitarrock på egen hånd. The War On Drugs‘ gjennombruddsplate lagde Granduciel mest alene: «Slave Ambient» kom i 2011 og var ett av det årets fineste album. Etterfulgt av ett av 2012s aller flotteste festivaløyeblikk, da Granduciel framførte disse sangene i vakker augustsol en deilig lørdag ettermiddag på Øya. Med bandet sitt fra denne turneen har Granduciel nå meislet ut materialet til «Lost In The Dream». Og det låter fantastisk.
Enda mer drømmende, enda mer lengtende, enda litt tristere, enda litt sløvere, med enda flottere gitarsoloer. Hvorfor spiller ikke Granduciel på Larvik Gitarfestival? The War On Drugs lager dessuten enda lengre låter denne gangen - første spor «Under The Pressure» klokker inn på ni minutter - som gir mer tid til å strekke ut og sveve av sted. Låtene følger en løselig definert mal med krautrock-aktig metronom-rytme, gjerne fra trommemaskin, med et tjukt teppe av 80-talls MTV-synther, som bakgrunn for Granduciels glassklare gitarlinjer og halvt mumlende vokal. Det er også noen passelig små islett av steelgitar og fin country-sentimentalitet. Og de drar jommen på med en og annen slibrig saksofon også denne gangen. Det jeg nesten liker aller best, er hvor resolutt uhipt alt er. Noen har sammenlignet The War On Drugs med en ung Bruce Springsteen, men når Granduciel virkelig hoier og drar på, høres han ut som Rick Springfield. Hvis slacker-rock-heltene Dinosaur Jr hadde vært sykelig opptatt av Supertramp istedenfor Neil Young, hadde det kanskje hørtes ut som The War On Drugs. Det er noe veldig upretensiøst og innbydende over denne musikken - kom inn, sett deg ned, stirr ut av vinduet til «Lost In The Dream». Samtidig er det en uro i bunn, noe trist som ikke helt slipper taket, samme hvor mye Granduciel prøver å låte oppløftende. Så jeg setter på plata enda en gang til og grubler enda litt mer. Som den reneste slacker.
Spiller på Parkteatret 20. mai