5
POP
Blur
«Magic Whip»
Parlophone/Warner
Perspektivene forandrer seg. Ungt blir veldig fort gammelt nå, og det er 25 år siden Blur ga ut sin første singel. Et nytt album fra denne kanten er ikke lenger en hverdagslig sak. Hva skal vi med dem i dag? Damon Albarn trenger ikke egentlig gruppa, med alle sine andre aktiviteter. Han ga ut et av fjorårets beste album med soloutspillet «Everyday Robots». Men «The Magic Whip» kan godt være et av dette årets beste album. Vi hører at det ikke er ei plate som er laget med en dårlig mesterplan om verdensherredømme. Bare et par konserter med Blur meldt før Albarn heller drar til Roskilde med sitt Africa Express.
Det nye albumet kommer 12 år etter det forrige, 16 år etter at Graham Coxon sist var med i rekkene. At Coxon nå er tilbake medfører at Albarn er litt mindre dominerende enn sist. Med så mange andre utløp for sine fantasier blir det færre utskeielser enn på den omdiskuterte, men imponerende «Think Tank», som de ga ut som en foreløpig avskjed i 2003. Til gjengjeld får vi mer av det karakteristiske stakkato gitarspillet til Coxon, som er med på å definere lyden av Blur.
Vi må gjøre den vanskelige øvelsen å forsøke å høre hvordan Blur ville artet seg som et helt nytt bekjentskap i dag. Britisk rock er, i motsetning til britisk pop, for det meste erklært død og maktesløs. Hvor er Blur i dette bildet? Låter de nytt og friskt? I det minste bedre enn greiene til Noel og Liam Gallagher? Ja, «The Magic Whip» høres virkelig ut som et overskuddsprosjekt. Full av fantasifulle ideer og helt forskjellige låter. Her er ingen nye, jublende «Boys And Girls» eller «Song 2». Tvert imot, albumet tar ofte en dyster vending. Med massevis av melankolsk atmosfære. Og uimotståelige vakre melodier, som i «Pyongyang». En av de få popsangene vi har hørt om hovedstaden i Nord-Korea, med en uendelig trist følelse av undergang. Bare unntaksvis slår Blur hardere, først og fremst i «I Broadcast», som høres ut som en postpunklåt fra 1981.
Hvor erkebritiske er de gamle britpopveteranene i dag? De er på omslaget av månedens nummer av musikkmagasinet Mojo, men bare i hjemlandet. I resten av verden er de byttet ut med Brian Wilson. Med nesten poetisk ironi, siden Blur også fortsatt har ambisjoner om å lage den største popmusikken. Gruppa tar vare på tradisjonene fra de store lokale popeksentrikerne, samtidig som det er meningsløst å trekke nostalgiske tråder tilbake til imperiets storhetstid. Dette er aktuell musikk for nå. Så går vi til slutt tilbake til Blurs gjennombruddsalbum «Modern Life Is Rubbish», før vi hører «The Magic Whip» igjen. Da blir vi endelig overbevist om at Blurs moderne liv ikke er så verst, når alt kommer til alt. Faktisk bedre enn det meste.