Kultur

Lys i mørket

De debuterte for to år siden med «Underjordisk Tusmørke». Med sitt nye album er Tusmørke kommet opp i lyset.

Dagsavisen anmelder

POP

Tusmørke

«Riset bak speilet»

Svart/Indie

Oslogruppa Tusmørke er noe av det mest vidunderlig underlige som har skjedd i norsk musikk i moderne tid. En tid de selv riktignok lengter intenst bort fra. Tusmørke forsøker å komme tilbake til en slags middelalderforestilling om rock’n’roll. «Åh, å kunne gå her/Hvor de gamle skred» synger frontmannen Benedikt «Benediktor» Momrak. Med det nye albumet klarer de i alle fall å ta seg helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet, med urprogressiv rock, med fløyter, fuzzgitar, hammondorgel, mellotron, theremin, fortryllende melodier, store harmonier, lange låter med store stemningsvariasjoner og taktskifter. De ligner litt generelt på mange andre fra denne tida, og samtidig ingen andre spesielt. Man blir ikke Jethro Tull bare på grunn av ei framtredende fløyte. Faktisk har Tusmørke heller en lyd som minner om norsk prog fra fortida. Kan det være noe med arven fra folkemusikken?

Tusmørke ser så rare ut i sine flagrende gevanter, og sangene deres kan fort oppfattes som nesten like rare. De går kanskje i kostymer som er Eurovisjonen verdig, men for dem som hører etter er sangene fengende som den fineste popmusikk, og ambisiøse som den beste progressive rocken.

Åpningssporet «Offerpresten» er åtte minutter langt, en bølge som varer og varer, og når nye høyder om og om igjen. Albumet inneholder bare fem lange låter. Aller mest prog er Tusmørke i tittellåten «Riset bak speilet» helt til slutt, i et helt kvarter, og da er det jo en fordel at det skjer litt av hvert underveis. Mellom disse to norske tekstene kommer tre på engelsk, inkludert «Gamle Aker kirke».

«Mener vi alvor nå? Møter vi alver nå?» spør de i et av bonussporene på CD-en. Tusmørke er ikke uten humor, og er ikke fremmede for sammenligninger med både Monty Python og Spinal Tap. De er heller ikke vanskelige å høre på, til tross for det eksentriske utgangspunktet. Her er både tøffe riff og gode melodier, og noen «hea-a-ha-ha»- koringer som kan være stor stas som allsang på konserter hvis Tusmørke får et litt større publikum med denne plata. Det hadde vært vel fortjent. Med «Riset bak speilet» er Tusmørke på vei ut i en større sammenheng. Vil du høre denne plata før utgivelsen mandag, må du gå til det store britiske nettstedet The Quietus, som strømmer den i sin helhet nå. Tusmørke er blitt sin egen verden, fortsatt helt utenfor alle begreper om taktisk trendsetting, men med en overtalelseskraft som er imponerende.

Spiller på Kniven i Oslo i kveld