5
Underworld
«Barbara, Barbara, we face a shining future»
Universal
Nå skal Underworld jaggu til Quart 25 til sommeren og låter samtidig nesten som på 90-tallet. La gå deres technorock-hybrid er ikke veldig revolusjonerende, men særs effektiv og artig. Fortsatt er Darren Emerson savnet, han var jo det teknologiske alibiet i det som var en trio. Jeg har alltid vært svak for Underworld og har sett dem live i London et par ganger. På de konsertene slo det meg at det er veldig få unge mennesker i publikum. De aller fleste var sånn 35 pluss (for enkelte er det ungt). Det forteller meg to ting: Underworld har godt grep om fansen sin og de unge iler ikke akkurat til. Kanskje ikke så rart da Underworld fortsatt har lange strekk med lyder og messende soniske kulisser, som nesten ikke kan kalles låter. Det er når det går unna Underworld er som best. Med vinnerlåter som «If Rah» og «Ova Novah» viser Underworld at det fortsatt bor noe i dem, at musikken kan skape disse rommene der tid og sted enten er uvesentlig eller etset inn i minnet for alltid. Vokalen på «If Rah» er hviskende og snakkende, mens pianoriffet på tampen åpner melodien til en låt som passer fint på de store, men mørke rommene på verdens superklubber. Om det finnes noen slike fortsatt? De prøver seg også på litt mer moderne varianter, som på «Nylon String», som er mer EDM-pop anno 2016. Men den kan bli fin på Quart 25, for der skal Underworld spille sammen med andre helter fra den gang da: Leftfield, Basement Jaxx og LCD Soundsystem. Så lenge Underworld spiller «Born Slippy» blir det nok en fin mimrekveld.