5
Lorde
«Melodrama»
Lava/Universal
Tre år er gått siden gjennombruddet. En evighet i en 20-årings liv, men det er bare en litt mer voksen artist vi møter på det andre albumet til Ella Marija Lani Yelich-O’Connor – artisten bedre kjent som Lorde. Debuten tok henne lenger ut og opp i verden enn det går an å drømme om, med Grammy-pris til «Royals» for årets beste sang, og coverversjon av Bruce Springsteen i hennes hjemland New Zealand, for dem som lar seg imponere mer av sånt.
«Melodrama» er enda bedre enn «Pure Heroine». Et slags konseptalbum, som forteller om en hard dags natt, en fest som skildres mer som inntrykk enn som historier. Fortsatt fulle av ungdommelig lettsindighet, med enda mer drama enn melodrama. «I’ll give you my best side, tell you all my best lies», lover Lorde i «Homemade Dynamite», og sånn høres det ut også. Her er det mange forskjellige stemninger, fra fyrverkeri til fortvilelse, men følelsene er aldri likegyldige. Det er lett å like hvordan «Green Lights» pumper seg opp til et ekstatisk houseparty, som et øyeblikk høres for voldsomt pompøs ut, før den tar seg sammen en liten stund, og så går rett i taket igjen. Det er nesten noe kunstnerisk over dette. «Louvre» beveger seg like elegant fra dansegulvet til svevende drømmepop. Lorde høres ut til å beherske det meste.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Låtene er spenstig produsert, med overraskende påfunn og en popteft som setter fantasien i sving i større grad enn hos mange andre yngre popstjerner. Kanskje litt for dristig tenkt til å ta Lorde opp i det øverste jetsettet, men det kan heller ikke være et mål i seg selv.
«I’m 19 and I’m on fire» synger hun til slutt i «Perfect Places», og legger til: «This is how we get notorious». Sånne meldinger er best i låter som bekrefter de store påstandene. Sånne låter som dette!
Spiller på Sentrum Scene 18. oktober.