ROCK
Raga Rockers
«Faktor X»
Columbia / Sony Music
Det var en gang da Raga Rockers var Norges største band og ikke kunne gjøre stort galt der de gjorde opprør i Docksides og islender, som jo var en slags uniform den gangen. Men det gjorde de jo likevel, mye galt altså, og det er lov å tro at karrieren kunne nådd enda høyere med litt mer planlegging?
Da jeg gikk på videregående ville et Raga-album mottas omtrent som Krohn selv synger i åpningen «Desperado»; «Hun trenger ikke være særlig rik eller vakker. Er så sultefora at jeg uansett takker». Helt sånn er det ikke lenger. Raga har fortsatt en lojal fanskare, om enn ikke like stor, og hver plate blir imøtesett med store forventninger og et håp om at Raga igjen er som de var før. Du vet som de var på «Forbudte følelser». Men slik er det jo aldri. Som Michael Krohn selv sier i en uttalelse om albumet: «Den har streit, normal lyd og du hører instrumentene godt adskilt. Det er blanda drops, litt pop, litt rock og mye imellom …. Men i bunn ligger tradisjonell norsk rock, vers og refreng, med norske tekster.». Og det er i grunn hva vi får.
Tekstene er igjen korte, presise og kuttet til beinet med et mørke som bare er avbrutt av fine refrenger som kan løfte både teksten og låten til nye steder. For musikalsk er dette litt mer og større enn før. Raga er kanskje mer orkester enn band denne gangen, noe blåserne og arrangementene sørger for og det er i grunn kledelig for de til tider enkle melodiene løftes et hakk med en slik innpakning. Musikken er samtidig tyngre enn vi er vant med fra den kanten og låtene angriper deg til tider, rett fra høyttalerne. Krohn forklarer stilskiftet med at han har hørt mye på jazz og funky ting de siste årene. Dog er ikke dette noen jazzplate, eller et album med støvete funk. Nei, dette låter egentlig som Raga Rockers, men med litt mer av mye. Michael Krohn synger «Når du går ut om natten og viser dine attributter fram, husk at det er mange menn der ute, som blir sinte av å se på dem» i «Kanskje på tide» og treffer en nerve i tida med sine betraktninger. Det er flere låter basert på fin-fine riff her. «Pilgrim» er en sånn med repeterende gitar som rett og slett blir hele låten, omtrent som Michael Krohn har gjort til sin signatur og er blant høydepunktene her. Låten er dessuten den lengste på albumet, på nærmere fem minutter, som om Krohn liksom vet at dette riffet er verdt å melkes. I tillegg synger han «ahhaahaa-haaa». Ja, og «I en skog av vår og død. Skal jeg dyrke mitt brød» og sånne linjer som er både insisterende og lettbente.
Det er noe seigt og vuggende over «Faktor X» - en slags ro som samtidig maner til opprør og en Michael Krohn som hamrer seg på brystet uten at det blir for teit. Det er liksom noe eget med en voksen mann ikledd ungdommelig overmot, men Krohn klarer det han. «Siste gang» drar på med dystert piano og blåsere som gir Raga Rockers et bredere uttrykk og trøkk. Riffet på «Idol» derimot er litt slapt og gjør dette til et av albumet svakere spor, men ødelegger ikke altfor mye. Alt i alt må vi si at Michael Krohn og bandet er i god form og Raga Rockers lever igjen de. Men noen ny «Hun er fri» er det ikke. Det er like greit, for den spiller vel Raga Rockers live uansett?