Annonse
The Cure kom i mål til slutt i Oslo Spektrum.

Lang og tung kveld med lykkelig slutt

Det ble en fin kveld med The Cure I Oslo Spektrum. Til slutt. I de første150 (!) minuttene var konserten en tvilsom fornøyelse.

Annonse
Nye takter

 

3

KONSERT

The Cure

Oslo Spektrum

Egentlig satte åpningslåten “Open” en standard for mye av kvelden. Lyden hadde sine utfordringer, og fra scenen flashet utallige lyskastere publikum midt i fleisen. For min del ble dette lyset så plagsomt at jeg måtte se ned store deler av kvelden, og da var fristelsen stor til å like godt lese litt på mobilen hvordan det gikk på Ullevaal Stadion. Der det også gikk veldig dårlig, veldig lenge, men endte godt til slutt.

Før kunne Robert Smith gå rundt blant publikum før en konsert fordi alle andre hadde kledd seg ut som ham, og ingen kunne vite hvem som var den egentlige Mr. Smith. Ikke mange ser  sånn ut lenger nå. Oslo Spektrum var faktisk fylt opp med svært vanlige folk, men dedikasjonen i salen var likevel til å ta og føle på. Ettersom konserten gikk sin gang ble engasjementet synlig svakere, for å blusse opp igjen ved enkelte anledninger - og i en liten halvtime helt til slutt.

The Cure er kjent for å gjøre uforutsigbare konserter. Det vil si, de spiller som oftest leeenge, men det går ikke an å vite akkurat hva. På de foregående konsertene hadde de gitt folk store doser av det populære albumet  “Disintegration” fra 1989.  I Oslo Spektrum fortalte Robert Smith ved en anledning litt om hvordan han forsøker å beregne sitt publikum, men det det var vanskelig å få innholdet med seg. Akkurat som i mye av musikken i løpet av kvelden. I stedet for “Disintegration” kom hovedfokuset på det mindre godt mottatte “Wish” fra 1992. Ellers var settlista et tverrsnitt av gruppas lange karriere, med store publikumsfavoritter som “Inbetween Days”, “Pictures Of You”, “Lovesong”, “Just Like Heaven” og “Boys Don’t Cry”, men også en enda lenger rekke ugjennomtrengelige låter. Lyden og lyset til sammen kunne skape en mistanke om at Robert Smith ikke ville at vi hverken skulle se eller høre ham ordentlig, men stemmen hørtes upåklagelig ut, og han så ut til å være i generelt godt humør og god form ellers også.

The Cure gikk av scenen tre ganger, og kom tilbake for ekstranummer i det vide og det brede. Her er det noen av oss som ville begynne å rope “mindre, mindre”, mens andre vil ha mer, mer. Som bortskjemt musikkjournalist skal man vokte seg vel for å klage over for lange konserter, så lenge de ikke går helt på viddene. Folk har betalt mellom seks og sju hundre kroner for disse billettene. Da er det lett å forstå at de setter pris på å få høre så mange av sine favorittlåter som praktisk mulig, samtidig som de mest innbitte tilhengerne kan glede seg over enkelte såkalte “dype kutt” fra albumene, som aldri var i nærheten av hitlistene, men som viser at artistene setter pris på dem som har vært med på størsteparten av veien.  Likevel ble det for mye av det for mye av det mindre gode denne kvelden. Det vil si lange selvopptatte strekk, som det var veldig vanskelig å finne noe godt å si om.

De to første ekstraavdelingene hadde sine små fine stunder med “A Forest” i det første, og “Lullaby” i det andre, men det var først i tredje sett ekstranummer at konserten tok ordentlig fyr. Sanger som “Catch”, “Charlotte Sometimes”, “Friday I’m In Love” og den sprelske danselåten “Why Can’t I Be You” helt til slutt overbeviste om at det var godt med litt mer likevel. Tidligere på kvelden spilte The Cure også “It Can Never Be The Same”, en fin ny sang som antyder at alt dette kanskje ikke er over ennå. Robert Smith lovte også helt til slutt at vi kommer til å sees igjen. Mange vil nok sette pris på dét, for her er det rom for store forbedringer.

Annonse