Annonse
Ny sterk soloplate fra Iggy Pop, nå 68 år, her på scenen i Nederland i juni 2015. FOTO: ANP KIPPA FERDY DAMMAN/NTB SCANPIX

Jesus, det er Iggy

Rocken, Bowie, og halve Stooges er døde. Men Iggy lever!

Annonse
Nye takter

 

5

Iggy Pop

«Post Pop Depression»

Universal

«Og den jævla laptopen kan du ta og stappe opp i den faens jævvla stygge kjeften din forbanna dritt»: Iggy Pop kommenterer rocken er død-debatten! Dette var da et kort utdrag, min oversettelse, fra illsint verbalt utbrudd på «Paraguay»: Avslutningslåten på Iggy Pops første plate på sju år, og det mest tradisjonelt rocka han har gjort som soloartist på over et tiår.

På Bylarm sist uke diskuterte vi jo om rocken er død. Programsjef Joakim Haugland kom da med følgende definisjon på rock som livsstil: «Å drikke øl og høre på Iggy Pop». Så Iggy Pop er rock og har vært det i snart 50 år. Og denne plata er igjen en Iggy å drikke øl til. Gjenforeningsplatene med Stooges det siste tiåret har tangert det aller verste som er laget av gitarbasert rock gjennom historien. På de siste par soloplatene sine har han drevet mye med fransk poesi og merkverdig chanson-virksomhet. Nå er det tilbake til elgitarer og skinnjakker. De fire på coveret er altså Iggy med supergruppe. Josh Homme (Queens Of The Stone Age) gitarer og produksjon, Dean Farinha (Dead Weather, QOTSA) gitarer, Matt Helders (Arctic Monkeys) på trommer. Sammen pisker de opp Iggy til å yte sitt sleivete storkjefta beste.

Slik Iggys gamle svirebror David Bowie gjorde på sitt comeback-album «The Next Day» (2013), refererer også Iggy nå til den legendariske Berlin-perioden, 1976-1979. Da Iggy og Bowie delte leilighet i Berlin, der de drev med mye rart, og lagde noen av sine aller beste plater: For Iggys del «The Idiot» og «Lust For Life». Det løse, skranglete drivet på «Post Pop Depression» minner særlig om sistnevnte, kunstrock med garasje-innstilling. «Sunday» er veldig Berlinsk, med de kvasse doble gitarene. En av låtene heter også «German Days», sånn for å gjøre det helt tydelig. Subtilitet har aldri vært Iggys greie. Samtidig er dette spilt inn omtrent så langt fra kald krig-Berlin som det er mulig å komme, i den amerikanske ørkenen, i studiet til Josh Homme. Han tilfører en gjenkjennelig dynamikk - luftig, klart, tydelig. Tyngde og letthet presist balansert, med god plass til Iggys nesten operatiske vokal.

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter 

Iggy har en av rockens mest hysterisk ujevne platekataloger. God plate ett år kunne alltid bety stinker neste år, og sånn har det fortsatt. Derfor er det alltid spenning tilknyttet en ny utgivelse. Blir dette fælt som «Party» eller flott som «New Values»? Kult som «Blah Blah Blah» eller flaut som «Instinct»? Og denne gangen, kanskje for siste gang, har Iggy reist seg i sin fulle kraft, etter noen fæle og rare plater.

Han gjør også mer enn bare å spille kul. Det er et genuint rørende øyeblikk her (jf «Jesus, this is Iggy»-bønnen på «Turn Blue» fra «Lust For Life»): I pausen mellom to låter deklamerer Iggy, både ydmyk og stolt: «I have nothing but my name, I have nothing but my name». Før han kjører på igjen fram mot den rasende avslutningsmonologen.

Det er håp så lenge Iggy lever.

Utgis 17. mars

Annonse