Annonse
a-ha låter akkurat som forventet på sitt nye album. F.v. Paul Waaktaar Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Ingen a-ha-opplevelse

Med sitt nye album får a-ha det til å høres ut som de aldri har vært borte.

Annonse
Nye takter

 

4

a-ha

«Cast In Steel»

Universal

A-has comeback er alltid en stor begivenhet, selv om det også ligger en klar følelse av selvfølgelighet over utgivelsen av deres nye album. De har ikke vært borte så mye lenger enn det sømmer seg for grupper i denne årsklassen. Selv om de kanskje angrer litt på den ettertrykkelige avskjeden sist, når fansen nå skal sette den nye plata inn i hylla etter «Ending on A High Note – The Final Concert». Vi anslo riktignok tida for et comeback til rundt 2016, og blir ikke akkurat tatt på senga av «Cast In Steel».

A-ha har ikke benyttet de stille årene til å finne på noe nytt. Det høres ikke ut som det har skjedd så mye rundt dem i de seks årene siden forrige studioalbum. Det høres nesten ikke ut som det har skjedd noe rundt dem i de 30 årene som er gått siden «Take On Me» tok dem helt opp i verdenstoppen. Bare at de er blitt eldre, tryggere, mer tilfredse med sin egen tilværelse.

A-ha startet lanseringen av det nye albumet med to storslåtte ballader av Paul Waaktaar-Savoy, fulle av sentimentalitet og Lars Horntveths tunge strykere. Tittellåten «Cast In Steel» er forbausende anonym. «Under The Makeup» er mer stemningsfull og inntrengende. Den kommende singelen «The Wake» beveger seg bare litt mer. Albumet har flere sånne litt pompøse sanger som Morten Harket kan ta opp i de høye sfærene i kjent stil. Å tenke seg dette materialet framført av andre sangere med særlig hell er vanskelig.

Det funklende pianospillet i Magne Furuholmens «Forest Fire», over en pumpende 80-tallsbeat, kommer som en lettelse. Når The War On Drugs kan spille sang etter sang med «Take On Me»-trommer kan vel a-ha fortsatt være relevante i 2015. Den tunge stemningen innledningsvis løser seg opp utover på plata. Først og fremst med noen mer finurlige sanger av Paul Waaktaar-Savoy, som «Door Ajar», som antyder at a-ha kanskje er best når de ikke anstrenger seg for hardt for å leve opp til fortida. Apropos fortida: «She’s Humming A Tune» er en sang som har ligget og ventet på å bli spilt inn i 30 år. Utstyrt med forsiktig vinylknitring som for å understreke poenget, og som bekrefter det ved å ha en slags ungdommelig undring som, kanskje helt naturlig, ellers har forsvunnet for dem på veien. Avslutningen «Goodbye Thompson» viser at Waaktaar-Savoy likevel har beholdt en følelse av ettertenksom mystikk i noen av sangene sine.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Helhetsinntrykket av «Cast In Steel» er av mange store følelsesmessige utspill, men lite av dramaet som ofte satte en spiss på de beste sangene til a-ha i startfasen. Alt er tvers gjennom profesjonelt utført, men uten den entusiastiske følelsen av nødvendighet som var til å ta og føle på til å begynne med. Medlemmene i a-ha har ikke skrevet sanger sammen til det nye albumet. Til Aftenposten fortalte Paul Waaktaar-Savoy forleden at de ikke har vært sammen i det hele tatt under innspillingen. Sånn som studioarbeid foregår nå for tida er ikke dette så uvanlig, men det understreker oppfatningen av et forretningsmessig foretak, der a-ha er rekonstruert etter den opprinnelige arbeidstegningen. De er uansett ikke gjenforent for mer enn ett album og én turné, ifølge pressemeldingen. Det holder lenge til neste gang.

Annonse