4
U2
«Songs Of Experience»
Island
Hver gang U2 kommer tilbake må vi forsøke å legge til side alle fordommer, om et band som sliter med sitt ikke ufortjente rykte om å være altfor store og selvhøytidelige for sitt eget beste. Siden sist har de også tatt det 30 år gamle albumet «Joshua Tree» på turné, og selv understreket at de kanskje var bedre før?
«Songs of Experience» er en forsinket oppfølger til «Songs Of Innocence», albumet de slapp i et beryktet samarbeid med iTunes, med et innhold som det heller ikke var så godt å si om. Det vakte en viss oppsikt at albumet likevel ble kåret til årets beste i magasinet Rolling Stone. Nå har det samme magasinet allerede plassert oppfølgeren på 3. plass over de beste fra 2017, før det i det hele tatt var gitt ut. Det må føles litt flaut for U2 selv også, men sånt er det de har å slite med.
Vi kan lett gjøre oss veldig morsomme på U2s bekostning. Verdens redningsmann som er for store til å opptre på de aller fleste scener i den samme verdenen. Vi vet at dette albumet aldri hadde fått så stor oppmerksomhet om det hadde vært med et nytt band. Likevel må det innrømmes at de slett ikke låter så verst til være dem de engang er.
U2 høres ut som de har forlatt de mest standhaftige tankene om å være den tenkende voksne mannens største rockeband. På det nye albumet sniker de inn lettere takt og tone, kanskje påvirket av Coldplays stadig sigende popularitet. En Kygo-remiks av singelen «You’re The Best Thing About Me» (bonuskutt på albumet) antydet at de ikke tar hensyn til eventuelle elitistiske mishagsytringer. En autotone på stemmen i åpningslåten «Love Is All We Have Left» høres bare sjarmerende ut i en stillferdig og stemningsfull sang.
Likevel har også U2 større ambisjoner med musikken sin. Når albumet ble forsinket skyldes det at gruppa ville la innholdet modnes i forhold til den nye tida etter valgseieren til Donald Trump. Disse betenkningene setter inn i «Get Out Of Your Own Way», som slutter med en rant av Kendrick Lamar, og leder over i «American Soul», der det politiske innholdet for én gangs skyld blir eksplisitt. Linjene «It’s not a place/this country is to me/the sound of drum and bass» er allerede benyttet av Lamars på «XXX» tidligere i år. Nå fortsetter Bono å synge «this country to me is a thought/That offers grace/For every welcome that is sought». Det hadde vært mer effektivt i en litt bedre låt. Gruppas kommentarer til verdens tilstand begrenser seg ellers til en slags «størst av alt er kjærligheten»-holdning, som fortoner seg litt tam i forhold til det nye albumet til Neil Young (se forrige side).
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Derfor er U2 er best i albumets lettere midtparti. Med fengende «Summer Of Love» og «Red Flag Day». Det røde flagg her som et sånt badestrandvarsel, som man skal ignorere for å føle at man lever. Som om ikke dette var morsomt nok etterfølges den av «The Showman», med noe så sjeldent fra denne kanten som selvironi: «The showman prays his heartache will chart/making a spectacle of falling apart/It’s just the start of the show». Tre låter som på mange måter redder dagen, siden det kommer flere sanger som er tyngre å fordøye.
Lyden av U2 er godt ivaretatt av en rekke produsenter, blant dem Jacknife Lee og Steve Lillywhite, som begge er veteraner i denne sammenhengen. «Songs Of Experience» høres en stund ut som et ekstra godt album fra denne kanten, men faller av mot slutten av det som blir lange 51 minutter. Når de kommer til pompøse «Love Is Bigger That Anything In It’s Way» må vi bare si at kjærligheten overvinner alt, bortsett fra den store, mest pompøse lyden av U2. Albumet slutter med «13 (There Is A Light)», der Bono synger «There is a light/don’t let it go out». Lignende tanker har vært bedre formidlet for lenge siden, men i 2017 vil vi heller ha Bono enn Morrissey. Sånn er det blitt.