Nye takter

I drift mot lyset

Sivert Høyem er som et lys i natten på sitt nye album, men klangbunnen er fortsatt bekmørk.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

Sivert Høyem

«Lioness»

Hektor Grammofon

Helt siden Madrugada ga ut albumet «The Nightly Disease» har natten vært klebret til Sivert Høyem og det som fortsatt framstår som norsk rocks mest distinkte, særegne vokal. På «Lioness» starter reiser om ikke i natten, så i hvert fall i et søvndrukkent, lummert landskap, for så å ende i sangen «Silences» og tekstlinjen «The night is my favorite time of day».

Likevel er det lyset som preger denne platen, og det i langt varmere grad enn på Høyems foregående soloplater. Mens han tildigere har dyrket den ramlende rockens storhet mot et mørkt lerret og en dels ubegrenset stemmebruk, er det på «Lioness» påfallende hvordan melodiene og de tilsynelatende enkle arrangementene definerer platens retning – også hva gjelder vokalens mer tilbakelente presisjon. «Fool To Your Crown» har et poplett 80-tallsanslag, mens den slepende «My Thieving Heart», en duett med Marie Munroe (tidligere kjent under navnet Hilde Marie Kjersem), er som en valsevariant av Nick Caves «The Weeping Song» krysset med en av hans mykere morderballader. Som med Ane Brun i den nå moderne klassikeren «Lift Me», er også dette albumets duett to stemmer som utfyller hverandre med uvøren treffsikkerhet.

Albumet sett under ett, har Høyem noensinne sunget bedre? Nevnte «Silences» er det beste eksemplet på hvordan han nå lener seg opp mot en klassisk smektende croonertradisjon der strykerne løfter stemmen opp mot påfallende Scott Walker-høyder anno sent 1960-tall, gjerne med Roy Orbison eller mer åpenbare croonere spøkende i bakgrunnen. Også på andre låter er det rockens store stemmer som melder seg i horisonten når Sivert Høyem i større grad enn før varierer vokalen i forhold til låtenes egenart og temperament. Ikke dermed sagt at det er bare sødme.

Låta «The Boss Bossa Nova», som starter med bossatakter og ender med eggende outlawcountry, skal henspeile på blant annet Bruce Springsteens (The Boss) fascinasjon for bandet Suicide, et utgangspunkt som i seg selv er farget av sterke motsetninger. I den bekmørke teksten ligger en søken mot det numne, tilbaketrukne og ansvarsfrie som gjør inntrykk.

Den andre store sangen på albumet er «The Riviera Of Hades», hvor Høyem omskriver Winston Churchills ublide betegnelse på Jalta på Krim, til Hellas’ strender i en tekst som slår seg inn i dagsaktuell tematikk. «The Riviera Of Hades» er noe av det mest nydelige Høyem har laget, men under den glitrende overflaten ligger en tilsvarende vond, moderne saga som dessverre er altfor sann, om flyktningers reise til og over Middelhavet for å nå trygg havn. «When they pulled us from the ocean / There was not a sound but for a woman crying / We were sat out on the freezing deck / Where some of us were rolling up and dying». Ifølge gresk mytologi er Hades dødsguden, og den gir seg til kjenne i denne sangen, lik andre mytologiske inspirasjonselementer finnes i andre sanger.

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter

Også «The Riviera Of Hades» er en narrativ fortelling hvor Høyem bruker jeg-formen. Effekten er like rystende her, som den er personlig eller understrekende i andre tekster. Kun i låta «Spider», den eneste som føles litt avsondret fra helheten, synger han uten å sette seg selv i sentrum.

Høyem har selv produsert sammen med gitarist Christer Knutsen, som i seg selv utgjør en stemme på plata med et spill som støtter oppunder, skyver, drar og presser. Han bidrar til storhetsfølelsen som hviler over platen, og han bidrar til å dra det hele inn igjen når Høyems stemme truer med å drifte avgårde inn i det ukjente.

Vel er avsluttende «Silences» en kjærlighetssang, men Høyems linje om at han stoler på at teksten personifiserte omdreiningspunkt vil «win me over with the lightness of your touch» kan like gjerne henspille på musikken og gitaren. Høyem er i drift mellom mørket og lyset, og det er gjennom lysningene at han selv stråler sterkest.

LES OGSÅ: Nattens mørke stemme