Nye takter

I det store og hele bare tull

Black Debbaths nye forsøk på å sette dagsorden.

Dagsavisen anmelder

3

ROCK

Black Debbath

«Universell riffsynsing»

Duplex

På sitt sjuende studioalbum lanserer Black Debbath seg selv som intet mindre enn «den femte statsmakt», eller alternativt også «samfunnets dobørste». Å drive samfunnskritikk via humoristisk heavyrock er tydeligvis en skitten jobb, men Black Debbath synes å stortrives med å gjøre den. At «Universell riffsynsing» evner å sette både politisk og musikalsk dagsorden er mer tvilsomt.

Selv et såpass rart prosjekt som Black Debbath, har resultert i hits som «Det er problemer innad i Høyre» og «Nei til runkesti på Ekeberg». Det skyldes det enkle faktum at bandet er både ganske så morsomt og ganske så bra, et dobbelttalent som må kunne sies å være få norske band forunt. Egil Hegerberg og hans kompanjonger har gjort det til sin misjon å skrutinere det som måtte finnes av aparte avkroker i norsk byråkrati og denne gangen er det blant annet Munch-museeet-debatten og den vedvarende eksistensen av moms på frukt som får gjennomgå. Bjørn Eidsvåg er også med på platas førstesingel, «Pensjonsballade», i håp om å guide rockere med image-bekymringer gjennom jungelen av usexy pensjonssparesystemer. Alt dette er vel og godt for fliremuskulaturen, men det er unektelig en noe merkelig oppgave for en musikkanmelder å anmelde Black Debbath, for det er jo i det store og hele BARE TULL!

Dermed er det desto mer forvirrende å kjenne rockefoten løpe løpsk under «Barbér salæret», der bandet maner fram et megatungt bassriff, Queens Of The Stone Age verdig. «Universell riffsynsing» blir likevel stående som et forholdsvis ensformig album, der det musikalske først og fremst framstår som drapering av et finurlig humorprosjekt.