Nye takter

Hva er det du sier?

Når kaoset er borte, blir Young Thug bare enda en rapper som mumler.

Dagsavisen anmelder

4

Young Thug

«Beautiful Thugger Girls»

300 Atlantic

Han kom inn på scenen med miksbånd som han startet med i 2011. Men et par år tilbake entret han folks bevissthet i kjole bevæpnet med mumble rap og infantile tekster om kroppsfunksjoner, underliv og rus. Hans store idol er Lil Wayne og da han signerte med nettopp Lil Waynes Cash Money og hans sjef Birdman, trodde han alt var i boks. Men så ble det krangling mellom Birdman og Lil Wayne. Sistnevntes «Carter V» har ligget på hylla i årevis, mens Wayne selv slenger dritt om Birdman i hytt og gevær, Wayne gir samtidig ut musikk under andre navn for å unngå kontraktbråk. Feiden toppet seg i fjor da kretsen rundt Thugger og Birdman ble beskyldt for å avfyre flere skudd mot Lil Waynes turnébuss. Det var etterforskning, trusler mot vitner, mobiltelefoner som ble registrert å være i nærheten av episoden når de ikke skulle og en hel rekke indisier som pekte i retning av Birdman. Det er altså dette som er bakteppet. En krangling om millioner, kontrakter, lojalitet, våpen og makt. En krangel utført av folk høye på kodein og cannabis, mens de har ladd våpen i beltet. Og midt oppe i det hele en fanboy som bare ville bli som sitt idol.

Som rapper var Young Thug noe nytt. Hans låter pleide å være til tider utfordrende å høre på, og snakket dreide seg mye om underlivet, røyking og gunnere. Thugger utfordret og provoserte. Han omtalte kompiser som babe og proklamerte sin kjærlighet for gutta såpass hardt at mange tok det for gitt at Young Thug endelig var den mainstream-rapperen som også var homofil. Slik virker det ikke å være.

Nå er Thugger ute med plate på ordentlig. Lyor Cohen og den gjengen der, står i kulissene, og de som også står bak nesten hver eneste store rapkarriere de siste 20 årene. Særlig Cohen har vært viktig for uttrykket. For er det noe Thugger ikke har vært så dreven på, er det å skrive sanger. Han fikk beskjeden av Cohen: «Du lager for mange låter, men få sanger». Det er denne trangen til å føre Thugger inn i ordnede former som kveler hele galskapen og samtidig hiver på dør akkurat det fansen elsker Young Thug for.

Flere av låtene her er gamle, og Thugger har tatt en tur i voltet og hentet opp gamle skisser, låter og ideer på dette som skulle være hans «singing album». Nå er ikke dette en dramatisk forskjell i stil og flyt, det er rett og slett låtene som er mer pop, og høvlet i styrerom rundt omkring. Dermed blir dette mer som et popalbum fra Atlanta, enn det vanvittige hip hop-albumet fra den nye store stjernen. La gå, ingen har hevdet at Thugger er en mesterhjerne tekstmessig, men hans surrealistiske syn på mangt og mange er borte her. Fortsatt sitter man og lurer: «Hva er det du sier»? men der hvor han før kunne lire av seg emo-selvfølgeligheter, men akk så såre sannheter som: «I ain’t never been in love, I don’t know how pain feels», sier han i dag ting som: «I’m with the dogs and we barking. I’ma take off like a Martian. Fuck her and leave her my marking», i «Take Care». Young Thug har med sin albumdebut hørt for mye på råd og litt for lite på sin egen lille djevel.