Hurra for god holdning

5

KONSERT

Hurray For The Riff Raff

Øyafestivalen

Vi er amerikanere. Men vi kommer i fred. Unnskyld for alt, men vi jobber med saken, sier Alynda Segarra, bedre kjent som Hurra For The Riff Raff. Mens verden står på ende går man rundt i ei vakker boble i Tøyenparken, og kan godt bli minnet om at ikke alt er bare sol og glede utenfor.

Alynda Segarra var lenge en slags moderne folkesanger, som klarte seg med enkle virkemidler for å få fram budskapet i sangene sine. De har fått et større produksjonsformat med det nye albumet «Navigator» - et av de beste vi har hørt i år, faktisk. På konsert har hun med seg fire musikere som fyller ut lyden.

- Vi spiller motstandsmusikk, mot vår inkompetente leder. En sang overskriver grenser, forteller Segarra publikum før hun synger «Rican Beach».

«Navigator» er et konseptalbum om ei jente (Navita) med puertoricans bakgrunn som vokser opp i New Yorks mindre bemidlede innvandrerstrøk, med alt det medfører av politiske implikasjoner i USA i dag. Sannsynligvis med sterke selvbiografiske trekk. Dette kommer ikke så veldig godt fram på en konsert i Norge, der vi må regne med at store deler av publikum ikke har hørt henne før, men bare er godt fornøyd med at alt låter så fint.

«Living In The City» høres bare ut som klassisk poprock for varme dager i byen, en av de beste Øya-sangene i år faktisk, selv om budskapet i sangen er at dette bylivet er hardt, hardt, hardt. For det meste høres musikken ut som tilforlatelig flott americana for en fin ettermiddag. Likevel skjerpes greiene. Hun slutter med kampsangen «Pa’lante» («fremad»), hennes store «power to the people»-stund med knyttneve i været og gåsehud for mange av oss som hører på.

Dette er Puerto Ricos beste bidrag til popmusikken i 2017 - ved siden av «Despacito», da. Helt til slutt frir hun til publikum med å spille «Dancing In The Dark», «av den eneste sjefen jeg er villig til å høre på». Etterpå er vi mange som roper tre ganger tre hurra for The Riff Raff.