Hundedagene er over oss

Da Bob Hund var i Oslo for å presentere sitt nye album ble det gjort med typisk hundsk annerledeshet. Gruppa selv spilte plater med andre artister. Sangene deres ble først framført av noen av Norges nye navn: Silja Sol, Thea Glenton Raknes fra Thea and the Wild og Daniel Kvammen.

Råere enn de andre

– Jeg fikk alle de gode minnene mine om dem tilbake da jeg så dem på Trænafestivalen i sommer. De er så rå live at de aldri kommer til å bli utdatert. På Træna spilte også mange norske artister som er i vinden nå. Bob Hund var de eldste, men råere enn alle de andre, sier Thea Raknes.

– Bob Hund er avanserte teknisk, med mye energi. Nå er de så selvsikre og trygge at de kan gjøre enda mer. De har så mange ess i ermet. Jeg gleder meg til jeg blir så gammel, sier Silja Sol.

– De er ikke så gamle, da, legger Thea Raknes til.

Thea Raknes valgte «Tinnitus i hjärtet» som sin hyllest til Bob Hund. – Der er en sang med mye humor, som er rørende samtidig, forklarer hun. Silja Sol spilte den helt nye «Hjärtskärande rett», fra det nye albumet «Dödliga klassiker», som også inneholder nye hundefavoritter som «Underclassens clown», «Rockabilligt» og «Hollywood nästa».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bygger opp motstand

For ikke å sette noen i forlegenhet har ikke Thomas Öberg og Conny Nimmersjö hørt på denne skamrosen. Vi setter oss ned med dem, og spør hvordan de, etter 20 år, kunne spille sammen med alle de unge og lovende på Bylarm i vinter.

– Vi fortsetter å kjenne oss som debutanter. Løse og ledige. Vi må unngå å bli museale. Derfor vil vi bygge opp en motstand rundt det å være Bob Hund. Derfor solgte vi instrumentene og begynte om igjen. Nå er det mange som møter Bob Hund for første gang, sier Conny Nimmersjö.

For de solgte virkelig instrumentene sine, en typisk Bob Hund-påfunn for å dekonstruere rockeprosessen. Å reise rundt og låne instrumenter burde ikke være så revolusjonerende. Det hadde ikke vært noe problem for Woody Guthrie, men for et godt etablert band i dag er det nærmest utenkelig. Bob Hund gjorde det likevel, men nå har de kjøpt nye. Öberg og Nimmersjö fantaserer entusiastisk om å sende instrumentene på turné alene, låne dem ut til musikere på hvert sted, som så kan spille sine egne versjoner av Bob Hunds «dödeliga klassiker»

– Og folk skal synes de er bedre enn oss, sier Öberg.

Folk er så prylfikserade, fortsetter Öberg, og forklarer at han selv er rammet av denne materialismen.

– Da det nye albumet kom var det noen negative kritikere, som skrev at dette hadde de hørt før. Jeg leste det, men var mer irritert over at jeg ikke fant laderen på mobiltelefonen.

Moderne kunst

Før Bob Hund spilte på nostalgifestivalen Quart 25 i sommer skrev den ellers pålitelige Audun Vinger i en forhåndsomtale i Dagens Næringsliv at Bob Hund føles mindre relevante enn for eksempel Basement Jaxx og Underworld. Relevans er ifølge Bob Hund selv, et relativt begrep.

– Mange har hørt på Bob Hund siden 90-tallet, de har sine favorittsanger. De som er 20 år i dag, har helt andre favoritter, sier Nimmersjö.

– Algoritmene sier at Bob Hunds popularitet ligger fast hos dem som er mellom 9 og 65 år. Hos de over og under er den sterkt økende, sier Öberg begeistret, og tilskriver det store oppsvinget at de var med på «Allsang på Skansen» i sommer, et program han mener bare blir sett av folk over 65 og under ni.

– Mange mener at de over 65 ikke er relevante som publikum. Men de har vokst opp med David Bowie og Velvet Underground, og Luis Buñuel og Ingmar Bergman. Disse har ingen problemer med å forstå Bob Hund. De har vært på Sonja Henie-museet (kjent som Henie Onstad Kunstsenter, populært kalt Høvikodden, vår anm.), så de er ikke fremmede for moderne kunst.

– Er Bob Hund moderne kunst?

– Vi er mer popkultur enn moderne kunst. Popkulturen er en Moby Dick som har spist opp alt. Folk sitt åndelige behov blir tilfredsstilt av alt som svisjer forbi på mobiltelefonen, musikk, tatoveringer, mat og klær, mener Öberg.

I risikosonen

– Alt er i forandring. Om du tenker på et punkband som synger «skit i systemet, fuck the police», om det er en 16 år gammel tjej frå Stavanger som synger dette får hun stor sympati. Om det er en rik, middelaldrende hvit mann får du andre følelser for ham. Hvem som er avsenderen er veldig viktig, sier Conny Nimmersjö.

– Og der er Bob Hund i risikosonen. Derfor kaller vi vårt album «Dödliga klassikor». Vi er ikke Mozart eller Tove Jansson. Vi trenger lytternes oppmerksomhet. Ellers vil sangene dø.

– Hva er Bob Hunds misjon i dag?

– Man kan få for seg at verden holder på å gå til helvete. Men det finnes humor, håp og energi igjen. Men den må ikke bli kjøpt og solgt. Derfor skal Bob Hund være et lavbudsjettsband. Du ser det er hull på den ene hansken min. Halsbåndet går i stykker. Merket på mine designer-Ramones-sko har falt av.

Det er vanskelig å holde seg helt alvorlig mens Thomas Öberg går gjennom hele garderobens defekter. Hva er forresten greia med masken?

– Den viser at jeg er på jobb. Som en lastebilsjåfør med caps. Eller politi med batong. Jeg vil vise at alt er teatralsk. Iggy Pop som ruller rundt i knust glass, som alle innbiller seg er det mest autentiske som finnes, det er et teater man ikke kommer bort fra. Alle voksne bærer en maske.

Ingen fiender

I årenes løp har Bob Hund sett noen av sine tidligere oppvarmingsartister, Håkan Hellstrøm og Kent, bli stadionattraksjoner.

– Vi unner dem hvert stadion de besøker. Vi søker ikke fiender i andre band. Bob Hund kunne aldri gjøre det de gjør. Om vi hadde forsøkt hadde det ikke falt heldig ut. Vi er ikke naboguttene, uansett hvordan man snur og vender på det. Vi forsøker ikke å gi folk det de vil ha, men det vi tror de behøver.

– Alt skal ikke være så jævla stort heller. Bob Hund er et lite band, Men også stort i forhold til bandet som spiller på pizzaen i Skövde. Det er ingen kvalitetsforskjell i sånt. Det er som Conny og Jonny var på en klubb to fredager på rad. Jeg spurte hvilken kveld som var best. Den første kvelden hadde bedre musikk, finere folk, og billigere øl. Den andre kvelden likte de seg bedre. Det kan ikke forklares.

Uten regler

Til slutt er Daniel Kvammen kommet med, minst like entusiastisk som de to andre som skulle spille sanger av Bob Hund.

– Da jeg hørte om dette svarte jeg ja, før de helt var ferdig med å spørre. Jeg var 16 da jeg hørte «Rock’n’roll tar död på mig (igen)», jeg skjønte ingenting av hva dette var, men verden gikk rundt for meg, og siden har jeg hørt alt de har laget. De er et av mine topp 5-band gjennom alle tider. Ei gruppe som ikke handler om å gjøre alt riktig, men som står for den store galskapen, og gir seg hen til situasjonen.

– Rock’n’roll uten regler? Går det an?

– Det er det som er så sjukt fett. Det handler selvfølgelig også om at de har en fantastisk teft for låter i bunnen. Og Skandinavias beste tekstforfatter, sier Daniel Kvammen.

Bob Hund spiller bl.a. på Brygga i Halden 14.10, Rockefeller i Oslo 19.10, Union i Drammen 21.10, Folken i Stavanger 5.11.