Annonse
Joanna Newsom, Lars Vaular, Møster, Jenny Hval og Lana Del Rey (stort bilde) er fem av dem som har levet de 40 beste albumene i 2015, ifølge 68 norske musikkjournalister. FOTO: NTB scanpix og plateselskapene

Her er årets nest beste album

Flere norske album inne på Kritikertoppen 2015. Se halve lista!

Annonse
Nye takter

Av Bernt Erik Pedersen og Geir Rakvaag

Hvert år siden 1988 har Nye Takter/Dagsavisen har laget Kritikertoppen: årets beste album og årets beste låter, norske og utenlandske på ei fjøl, stemt frem av norske musikkanmeldere- og journalister. I år har flere vært med og stemt enn noengang, fra aviser, etermedier, nettmedier og blogger.

I dag bringer vi de nest beste albumene fra 2015, det vil si de som har fått æren av å havne blant de 40 beste, men ikke de 20 øverste. Fredag presenterer Dagsavisen hele Kritikertoppen; en fullstendig albumliste og og årets 20 beste låter.

Men først, altså:

Her er de nest beste albumene i 2015

21. Wilco: Star Wars

Venner Av Det Gamle Wilco får ikke sitt denne gangen heller. «Star Wars» begynner med det kompromissløst avantgardistiske skurret «EKG» før Jeff Tweedy slår over i « More ... », som er mer melodi, men fortsatt med skurr.Gitaristen Nels Cline har tatt Wilco på villere veier de siste ti årene, og fortsetter å prege lydbildet med utmerket pågangsmot og fantasi. Jeff Tweedy viser igjen og igjen at han fortsatt kan lage fengende melodier, selv om han sjelden lar dem skinne.  Albumet ble gitt ut gratis på nett, men Wilco høres aldri billige ut.  «Star Wars» kunne aldri blitt den samme kassasuksessen som filmen ved samme navn uansett.

DAGAVISENS ANMELDELSE: Bedre sent enn tidlig

22. Kurt Vile: b’lieve i’m goin down

Gitarrocken har ennå ikke gitt opp håpet. Kurt Vile spilte en gang i The War On Drugs, men gikk sine egne veier lenge før de vant Kritikertoppen i fjor. Vile er mer tradisjonell, tidløs, mindre 60- og 80-tall, men sangene hans er innholdsrike nok, med passelig mange betroelser og instrumentale krumspring til å holde interessen oppe.  

Disse ble årets beste album i 2014!

23. Ghost: Meliora

Rocken har knapt vært mer dekadent enn på Ghosts tredje album, en ren oppvisning i hvordan den ekstravagante svenskepopens mest gullkantede forføreri kan omdannes til kontant, rifftung og referanserik heavy metal, uten at sistnevnte sjanger kompromitteres. Der Linköping-bandet før har rendyrket en heavycocktail basert på maskert Black Sabbath-, Pentagram-, og doominspirasjon, tar de her et steg videre, ned i det progressive og bort fra det rene teatret. Maskene er der fortsatt, scenografien også, selv innen musikken, men her viser de mer enn noen gang at maskerade er ingenting uten at innholdet sitter som det skal. For store doser progrock kodet med klassisk heavy metal og låter så catchy at de snart kommer til en stadion nær deg, er «Meloria» så nær fullkommen som den kan få blitt.

24. Joanna Newsom: Divers

Joanna Newson er en moderne folkesanger, som med tilsynelatende enkle virkemidler går sine egne veier og lager bemerkelsesverdige innholdsrike sanger. Hver eneste tekst står fram som et fullverdig dikt. Ofte med store historiske referanser, men «Waltz of The 101st Lightborne» foregår sannsynligvis inne i et tv-spill. De som tar bryet med å oppsøke Joanna Newsom blir godt belønnet.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Nå skal det spilles Joanna

25. Møster: When You Cut Into The Present

Rock er den nye jazzen, eller var det omvendt? Her er det uansett bare å henge med, når saksofonist Kjetil Møster blåser i gang det tredje albumet til sitt faste band de siste årene, som inkluderer Motorpsycho-gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan. her utforsker de arven etter døde og levende helter som Coltrane, King Crimson og Black Sabbath, og setter delene sammen til noe nytt, eget, kraftfullt og - faktisk - lett tilgjengelig!  “Finnes det rettferdighet i verden, går denne plata inn på den nye progrock topp 30-lista. skrev Dagsavisen da plata kom ut. Det gjorde den ikke, gitt, men den kom inn på Kritikertoppen topp 30, og det er vel enda bedre?

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Prog-toppen

26. Erlend Ropstad: Det beste vi får til

Erlend Ropstad var en stund antatt å være nok en ung mann med kassegitar. Han ble nominert i viseklassen til Spellemannprisen. «Det beste vi får til» er noe helt annet. Og dessuten litt av hvert. Her er skurrende pop, pianoballader, og noen sanger med mørke synthstemninger som forsterker den fortettede stemningen. En engasjert, i motsetning til resignert, fortvilelse preger mange av sangene. Hvis «Det beste vi får til» skulle være det beste Erlend Ropstad får til har han allerede gjort det godt nok.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Det beste han har gjort

27. Jim O’Rourke: Simple Songs

«Simple Songs» er en enklere,  men langt fra simpel side av Jim O’Rourke. Tusenkunstneren som ofte opererer i mer “avanserte” omgivelser, (han var lenge med i Sonic Youth), men som er tilbake som sanger og låtskriver med den største selvfølgelighet. Å få god popmusikk til å høre så lett ut som dette er egentlig ganske vanskelig.   

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

28. Lars Vaular: 666 Alt

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Vaular leverer igjen

29. Lars Vaular: 666 Gir 25

Ett av årets mest ambisiøse prosjekter i pop-Norge var det som viste seg å bli en trilogi fra Lars Vaular. Tre korte album eller lange EP-er, tilslutt kombinert som albumet «666 Alt Gir Mening». Dermed gjorde han seg selv sjanseløs på Kritikertoppen: Stemmene ble spredt på «666 Alt, 666 Gir» og «666 Alt Gir Mening» (men ingen stemte på «666 Mening»...), som alle fikk strålende kritikker. Uansett en imponerende årsproduksjon, inspirert og variert, fra rap-faglig ordlek til synthpop-flørt og r&b på norsk. Mens noe av dette var litt sånn moro-i-studio småskala-rap, gjorde Vaular etpar konserter - særlig på Øya - han viste seg som en artist for de aller største scenene.

DAGAVISENS ANMELDELSE: Popmelankoli fra Vaular

30. Lana Del Rey: Honeymoon

Store og mørke sanger, fulle av vanskelige betroelser i tunge og nesten truende lydbilder. Tittelåten på «Honeymoon» helt til å begynne med kunne vært temalåten til en blodig film noir. Smektende og stemningsfull, men med en dramatisk undertone som kommer igjen og igjen på hele albumet. Igjen sitter vi igjen med følelsen av at Lana Del Rey er en helt usannsynlig popstjerne, så ubehagelige som sangene hennes ofte er.

DAGAVISENS ANMELDELSE: Smektende bekymringsmeldinger
 
31. Uncle Acid & The Deadbeats: The Night Creeper

I et mørkt hjørne av rocken er det alltid 1969 og psykedelia-fest. Her finner man det britiske konseptualistene Uncle Acid & The Deadbeats, som spiller syrete rock i mørke fargetoner. Velgjort, tungt, og med en viss sans for både humor og popmusikk. For de som liker å trekke linjer mellom band som Hawkwind, Bevis Frond og Motorpsycho. Noe overraskende ble de blant de mest omtalte bandene på årets Tons of Rock-festival i Halden. Som sagt: 1969 vil aldri dø!

Les anmeldelsen fra iTromsø!

32. Low: Ones and Sixes

Å få være med på denne lista med sitt 11. album er ingen selvfølge, men Low fortsetter å være spennende, selv om de holder seg godt innenfor sitt vante format. Et album som også tåler å bli spilt etter deres evige «Just Like Christmas».

33. Caddy: The Better End (21)

Dette må vi kunne kalle årets store norske overraskelse på Kritikertoppen: Tomas Dahl har lang fartstid fra Moss’ garasjerock-scene, i band som Wonderfools og YumYums, med Vibeke Saugestad, og var også innom trommekrakken i Turboneger 2008-10. Med enmannsprosjektet Caddy spiller og synger han alt selv, og like før sommeren kom han med en deilig solgangsbris av en pop-plate, den beste plata Teenage Fanclub ikke har gitt ut på noen år, passende nok på etiketten Vestkyst Records.  Den fikk ikke de store oppslagene da den kom, men nå har Caddy nå danket ut omtrent alle andre norske artister, og kommet inn på den eksklusive lista over de best likte platene i 2015. Enden ble god likevel. 

Les anmeldelsen fra Deichman! 

34. Vince Staples: Summertime

Mens gamlefar Dr Dre ga ut albumet «Compton» og hans gamle band NWA satte rekorder på kinoene, var det en av den nye generasjonen L.A-rappere som fascinerte kritikerne. På sin debut ser Vince Staples (22) tilbake til sommeren 2006, og da var det ikke mye fest. Her er det mørkt, minimalistisk og realistisk, gjennom fire platesider (eller to cd-er, eller to ganger ti låter) på et dobbeltalbum som utgjør et panoramisk bilde over frykt og avsky i Long Beach.

35. Kacey Musgraves: Pageant Material

Etter en rekke album som håpefull barnestjerne ble Kacey Musgraves voksen med «Same Trailer, Different Park» i 2013. På “Pageant Material” går Musgraves rett på sak i åpningslåten «High Times»: «Nobody needs a thousand dollar suit/Just to take out the trash». Hun har ikke falt for fristelsen til å ta næringspolitiske grep eller gjøre noe helt nytt og eksportvennlig: «You can take me out of the country/ But you can't take the country out of me”, synger hun, frekt og  fint om et enklere liv, med integritet og troverdig innlevelse.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Fortsatt noe for seg selv

36. Jenny Hval: Apocalypse, girl

Å spise cupkakes blir aldri det samme etter å ha hørt Jenny Hval besynge dette bakverket som «the huge capitalist clit». I det hele tatt er det mye som ikke blir helt som før etter «Apocalypse, girl». På sitt femte album bringer Hval radikale ideer om kjønn, politikk og estetikk inn i popmusikken på måter få før henne har gjort. Usannsynlig nok med støyartisten Lasse Marhaug som produsent av delikat avant-pop. Dette har vakt oppsikt også internasjonalt - BBC måtte ha eget ledermøte for å diskutere om de kunne la Jenny Hval synge «cunt» på radio! Hun kom foran både Janet Jackson og Dr Dre på The Guardians liste over årets beste album! Og det er ikke fordi Jenny Hval har store plateselskap og eksportmillioner i ryggen, men fordi musikken hennes er drevet av så sterke, originale, modige tanker at de trenger gjennom alt ståket der ute.

Da Nye Takter kåret Jenny Hval til årets nykommer i 2006, ble hun glad og spurte hva som var premien. «Ære, berømmelse og en kopp kaffe», svarte Nye Takter. Kaffen fikk hun med seiersintervjuet, litt forsinket har æren og særlig berømmelsen kommet i år. 

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Hardt og mykt

LES OGSÅ: Kåret til et av årets album av The Guardian

37. Rae Sremmurd: Sremm Life

Blant årets mest lovende nye rappere er brødrene Swae Lee og Slim Jimmy fra Mississippi. Et annet av Kritikertoppens store rap-navn, Young Thug, gjester på låten «Throw Sum Mo», på dette debutalbumet. De kombinerer tilbakelent sørstats-drawl med smittende ung energi,  undergrunnsrap med pop-produksjon. I løpet av året har det vært diskutert mangelen på ny rap på Oslos  konsertscener, men Rae Sremmurd satte Rockefeller i kok like før jul, som et utropstegn for den debatten.

38. Fjorden Baby: Oh Yeah!

«Fjordkloden» ble beste norske album på Kritikertoppen i 2013. Fjorden Baby lever videre i sin egen spenstige verden.. «Oh Yeah! » er igjen full av variasjon og fikse detaljer. Først litt irriterende med sine endeløse gjentakelser, men etter hvert suggererende, effektivt gjenkjennelig, og mer fengende enn kjedelig i lengden. Det forplikter litt å kalle et album «Oh Yeah! », det signaliserer den helt store stemningen, men Fjorden Baby viser igjen at de kan gjøre hva de vil.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Det fjerde fra Fjorden

39. Bob Dylan: Shadows in the Night

En gang ropte de «Judas» til Bob Dylan på grunn av måten han framførte sangene sine på. Hadde han gitt dem disse sangene i stedet for 50 år siden hadde det sannsynligvis kommet til opptøyer. At Dylan skulle synge sangene foreldrene hadde hørt med Frank Sinatra, det var utenkelig. At «Shadows in The Night» kommer nå er en logisk fortsettelse på Dylans musikalske utvikling i senere år. En utvikling som ser seg stadig lenger tilbake, til dagene før rock’n’roll, uten at det høres resignert og gammelt ut. 50 år etter «Like A Rolling Stone», 40 år etter «Blood 0n The Tracks», er albumet lyden av vemod og et langt, levd liv.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Skyggene fra i går

40. Bror Forsgren: Narcissus

Marcus Bror Forsgren har lang fartstid, først og fremst som frontmann i Lionheart Brothers og medspiller i Jaga Jazzist og Serena-Maneesh. Forsgren har lett etter den store lyden i mange år. Nå har han funnet den. Åpningen «Waiting For That Holy Music» beskriver prosjektet: Livet som melodi, døden som symfoni, kjærligheten som harmoni. Forsgren bruker et stort orkester, med medlemmer fra både Lionheart Brothers og Jaga Jazzist, en lang rekke andre og TrondheimSolistene attpåtil.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Nye eventyr av lyd

Disse 68 musikkanmelderne har stemt: Arild Andersen (Aftenposten/Jazznytt) Svein Andersen (Aftenposten) Martin Anfinsen (Adresseavisen) Cecilie Asker (Aftenposten) Marius Asp (NRK) Anette Basso (Stavanger Aftenblad) Sven Ove Bakke (Dagbladet) Øyvind Berekvam (berekvam.com) Martin Bjørnersen (Klassekampen) Jon Vidar Bergan (Drammens Tidende/Musikknyheter) Eirik Blegeberg (Klassekampen) Tor Martin Bøe (VG) Terje Eidsvåg (Adresseavisen) Marius Emanuelsen (Morgenbladet/ENO) Vegard Enlid (Adresseavisen) Eli van der Eynden (NRK) Erik Fossen (BT) Karima Furuseth (Natt&Dag) Robert Gjestad (Aftenposten) Leif Gjerstad (Leffeslab.com) Amund Grepperud (NRK) Roald Hansen (Firdaposten) Jørgen Hegstad (NRK) Ole Jacob Hoel (Adresseavisen) Egon Holstad (ITromsø) Sigrid Hvidsten (Dagbladet) Victor Josefsen (Deichmans musikkblogg) Marie Komissar (NRK) Kim Klev (ENO/Dagbladet) Aslaug Olette Klausen (Gaffa) Synne Øverland Knudsen (Fanfare/ENO) Malin Kulseth (Aftenposten) Eirik Kydland (ENO) Oda Faremo Lindholm (Dagsavisen) Tord Litleskare (Gaffa) Ellen Lund (Gaffa) Chris Monsen (Klassekampen/Perfect Sounds Forever) Charlotte Myrbråten (Klassekampen) Morten Ståle Nilsen (VG) Ørjan Nilsson (BA) Robin Olsen (Musikknyheter.no) Bernt Erik Pedersen (Dagsavisen) Ali Reza Soufi Pour (NRK) Geir Rakvaag (Dagsavisen) Espen Rusdal (Dagsavisen) Øyvind Rønning (Dagbladet) Sandeep Singh (Dagbladet) Tom Skjeklesæther (Halden Arbeiderblad/Klassekampen) Rune Slyngstad (AN/Fædrelandsvennen) Olav Solvang (Vårt Land) Stian Stakset (Morgenbladet) Mode Steinkjer (Dagsavisen) Tore Stavlund (ENO/Jazznytt/Platespillern.no) Svein Strømmen (ENO/Klassekampen) Asbjørn Slettemark (Aftenposten) Eivind August Westad Stuen (Aftenposten) Thomas Talseth (VG) Svein Terje Torvik (NRK) Kjetil Kopren Ullebø (BT) Eirik Usterud (ENO/Dagbladet) Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no) Audun Vinger (Dagens Næringsliv) Ingrid O Volden (Morgenbladet) Øyvind Vågnes (Dag og Tid) Ando Woltmann (Morgenbladet) Olav Østrem (Klassekampen) Torgrim Øyre (Dagbladet) Trine Jørgensen Aandahl (NRK)

 

Annonse