Nye takter

Hardt og mykt

På «Apocalypse, girl» foretar Jenny Hval en vandring i følelser.

Dagsavisen anmelder

5

POP
Jenny Hval
«Apocalypse, girl»
Su Tissue

«Think big girl, like a king». Med følgende ord åpner Jenny Hval «Apocalypse, girl». Åpningssporet «Kingsize» er en slags eksistensiell samtale hun har med seg selv, der Hval dysser bananer i søvne mens huns undrer «What is soft dick rock?». Svaret er «using the elements of dick to create a softer, toned down sound». I tråd med Hvals tidligere politiske, og ikke minst feministiske, utgivelser sa hun nylig til Flavorwire at «soft dick rock» er et bilde på antikapitalistisk seksualitet, et slags universelt sårbarhetssymbol. Og med det som anslag setter hun tonen for et tematisk fascinerende album, der hun kontinuerlig skifter mellom nettopp det eksistensielle, det harde og det myke.

Mens Hvals forrige plate «Innocence is kinky» opplevdes som et sammenhengende musikalsk verk, er det først og fremst tematikken som binder sporene sammen på «Apocalypse, girl». Plata spenner over et bredt spekter av forskjellige uttrykk, men som alle er forholdsvis nedtonede sammenlignet med forgjengeren. «Innocence is kinky» hadde også store tematiske ambisjoner, og tok for seg seksualitet på svært konfronterende vis. Denne gangen stiller Hval heller spørsmål knyttet til egenverd, kjønnsidentitet og ikke minst livet. Som på «The battle is over», der hun irriterer seg over mediers diskurs knyttet til kvinnerollen, over en neddempa, Moby-esque beat. Eller på fantastisk fine «Heaven», der Hval synger, over en melankolsk klubbrytme med sakralt tilsnitt, om tanker knyttet til sin egen oppvekst i bibelbeltet og Tvedestrand. Det er unektelig besnærende å ta seg i å danse til historier om livsangst knyttet til det å være på Jesus’ alder. Samspillet mellom platas eksistensielle utgangspunkt og Hvals insisterende falsett gjør «Apocalypse, girl» til en svært intens, men først og fremst interessant lytteropplevelse.

Plata rundes av med et ti minutter langt verk ved navn «Holy land», der en cello spiller urovekkende glissandoer over klokkespill før Hvals stemme kommer sømløst inn i musikken. «I understand that we all want to feel unborn» er hennes siste tanke. En langt mørkere erindring enn den som får åpne plata, og som understreker hvor mangefasettert følelsesmessig denne skiva virkelig er.