5
Jeff Lynne’s ELO
«Wembley Or Bust»
Columbia/Sony
Electric Light Orchestra har spilt i Norge to ganger før: I Ekeberghallen i 1978 og i Drammenshallen i 1982. De største arenaene for popmusikk i Norge i disse årene. Så lenge har de vært borte at mange nok har glemt hvor stort dette var. I 1979 lå ELOs «Discovery» på førsteplass på albumlistene i Norge i et kvart år. Selv om Jeff Lynne aldri har lagt ned det store prosjektet har nyere album bare kommet med 15 års mellomrom, og gått mer eller mindre upåaktet hen, til tross for (kan dere fatte det) fine anmeldelser her i avisa. Men på konsertscenene glimret de med sitt fravær.
De siste årene har Jeff Lynne gjort flere store konserter med ELO igjen. De begynte i Hyde Park i 2015, en konsert som har vært vist i NRK flere ganger, og som hver gang har sendt deler av mine sosiale mediekretser ut i emosjonelle hetetokter. Den gangen hadde ELO med seg fullt orkester, her er det bare tre strykere som fyller ut lyden, men den er storslått nok likevel. Vi merker heller ikke egentlig at gruppas eneste opprinnelige medlem i tillegg til Lynne selv, tangentspiller Richard Tandy, er sykemeldt.
Som det ofte blir sommerstid begynner denne konserten med dagslys over arenaen, slik at vi kan se tusenvis av mennesker danse, de klapper i hendene, de synger og de ler, selv om noen fortsatt ikke synes sånt sømmer seg for voksne folk. Gradvis senker mørket seg over London, et spektakulært scenelys tar over, selv om de karakteristiske, klare regnbuefargene til ELO ikke er like godt utnyttet som i Hyde Park.
Som popsnobb må det være lov å minne om at ELO ikke ble ordentlig populære før deres aller beste plater var forbigått. Av de 23 sangene her er bare én, smellvakre «Can’t Get It Out Of My Head» fra albumet «Eldorado» (1974), deres aller fineste. Og heller ikke den ble en hit i første omgang. Med popmusikkens typiske forsinkelse kom det store gjennombruddet med det påfølgende «Face The Music» (1975) og ble bekreftet med «A New World Record» (1976), som nesten høres ut som en verdensrekord, det også. Låter som «Evil Woman», «Telephone Line» og «Living Thing» vil alltid være høydepunkter i ELO-konserter. Men Lynne sier selv i filmen at «Xanadu» er hans egen favoritt, med eller uten Olivia Newton-John.
Dette er en formidabel hitparade. Jeff Lynne går helt tilbake til The Move med «Do Ya», og vi må bare beklage at det ikke er plass til en aldri så liten gjesteopptreden fra det elektriske lysorkesterets grunnlegger Roy Wood i hele showet. Lynne har også gitt plass til noen sjeldnere spilte sanger - mest interessant av disse er «Last Train To London», som jeg mistenker kan ha dannet grunnlaget for The Aller Værstes «Dans til musikken». Egentlig to uforenlige verdener i 1979, men at et album som var i «alle» norske hjem kan ha påvirket en låt som kom ut et halvt år etterpå kan ikke være helt utenkelig.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Jeff Lynnes udiskutable status som et av vår tid største popgenier kommer i stor grad fra hans evne til å utnytte historien til sin fordel. Han tar fram sin beste John Lennon-sider i «When I Was A Boy», den nyeste sangen her, og minner oss om hvorfor det var ham som fikk rekonstruere The Beatles for to «nye» sanger i 1995. Han synger også «Handle With Care» fra sin tid i Traveling Wilburys, og hele konserten slutter med gruppas monumentale versjon av Chuck Berrys «Roll Over Beethoven». Noen av oss kan ikke lenger høre begynnelsen av Beethovens femte, uten å forvente en frenetisk gitarsolo etter de første taktene. Som punktum for konserten oppsummerer dette hele prosjektet, hvor elegant Jeff Lynne har tatt de beste sidene fra pop- og rockhistorien, gitt dem et ekstra strøk av de klassiske musikkens finesser, men unngått at dette blir påtatt pompøst. At han har vist seg som en av popmusikkens fineste låtskrivere selv har heller ikke vært en ulempe. Det skal bli spennende å møte ELO igjen neste år.
Jeff Lynnes ELO spiller i Oslo Spektrum 14. september 2018. Billettsalget starter i dag.