Kultur

Høyt svev

Med lumsk ynde rammer Thea Hjelmelands nye plate «Solar Plexus» deg hardt og brutalt midt i tittelen.

Dagsavisen anmelder

POP

Thea Hjelmeland

"Solar Plexus»

Theah Music

«It’s my inside you’re holding on to», synger Hjelmeland, og med sjeldent direkte tekster åpner hun for det innerste og det vanskeligste på en plate hvor også komposisjonene skapes fra innsiden og ut. Dette gjelder ikke minst komplekse låter bak enkle titler som «Breathe», «Grow» og «Nylon», mens den eterisk slående desperasjonen på åpningssporet «Cornwall» blir så vakker som bare musikk kan bli når svevende metaforer finner brutalt feste i virkeligheten. Låtmessig åpner hun her for nye bredder og ny energi når det gjelder både eget uttrykk og norskprodusert popmusikk generelt.

Skjønt pop og pop. Du kan selvsagt droppe navnet hennes ned i en kreativ veiv av artister som akkurat nå overbeviser med egen stil og selvsikkerhet, men hun vil uansett skille seg ut. Hjelmelands tilnærming er teatralsk, bildesterk og sjangerutfordrende selv når poprefrengene danner glassklar glasur. Produksjonen er tenkt akustisk med nydelig bruk av mandoliner, slidegitar og buestreng, noe som gjør at også det elektroniske forankres i kulissene som fra den klokkeklare nøkkelharpen i åpningen gjennomsyrer platen som små innfall, tristesser og retningsgivende impulser. En låt som «Caravan Of Illusions» er følbar og fysisk i uttrykket, og har i likhet med andre låter åpenbart ligget i kofferten under så vel personlige som verdslige rundreiser hva gjelder impulser fra vokalbruk og rytmisk oppbygning. Låten understreker Hjelmelands tilnærming til folk- og såkalt verdensmusikk, men også jazz, improvisasjon og den umiddelbare, melodiske popmusikken. I refrenget kan albumets mest sammensatte komposisjon stige fram som en ørekiler der ordene sitter etter første gangs høring. Den firspråklige «Quererte» understreker dette, med siste vers på norsk dialekt som en indikasjon på at Hjelmeland på mange vis er langt unna å være ferdig utformet som artist.