Kultur

Grim elling, stolt svane

Hypnotisk messende, dirrende intenst, øredøvende vakkert.

Dagsavisen anmelder

ROCK

Swans

«To Be Kind»

Mute/Playground

Swans har nådd et nivå få andre band har vært i nærheten av, etter drøyt 30 år, med 14 års pause. De oppsto i New Yorks avant rock-miljø tidlig på 80-tallet, og utforsket støy som musikalsk kraft utover 90-tallet, til de nådde et punkt av akustisk stillhet. Men de siste årene har de kommet tilbake for fullt. «To Be Kind» er deres tredje album etter comebacket med «My Father Will Guide Me up a Rope to the Sky» (2010).

Bandet består nå av en fryktinngytende sjumanns besetning, under ledelse av Michael Gira. Deres forrige plate «The Seer» fikk en sekser her i avisen og mange andre steder, i mellomtida kom en live-plate («We Rose from Your Bed with the Sun in our Head») som også godt kunne fått en sekser. Den nye Swans-plata er like sterk, om ikke enda sterkere enn de foregående, så det er bare for Swans å fortsette, for en rockhistorisk yatzy i seksere.

«To Be Kind» - ti låter, to timer - kan virke noe mindre umiddelbart hardtslående enn de forrige. I større grad sniker Swans seg innpå, med lange komposisjoner som bygges opp fra ett enkelt riff, gjerne bare ett grep, som kverner og går. Den utrolige «Bring The Sun/Toussaint L‘Ouverture)» varer i over en halv time, men likevel føler man seg nesten snytt når den er over. I noen av de mer melodiske låtene - «She Loves Us» - går tankene til både Velvet Underground og The Doors, med noe av den samme ekstatiske drivet, uten at de et sekund virker tilbakeskuende. I et intervju nylig snakket Michael Gira om bandets mål, «the possibility of finding something that could just keep going on forever, without feeling mechanical». Jeg tror jommen de har klart det. De realiserer en visjon om rock som rituell seremoni, og gjør denne plata til en utrolig oppløftende lytteropplevelse. Av alle bandene fra 80- og 90-tallets alterna-rock som har gjort comeback de siste årene, framstår Swans nå som det aller beste.