Nye takter

Granlunds tapte år

Mange av Trond Granlunds gamle plater, også de fra årene da han var blant Norges største popstjerner, har aldri vært utgitt på CD eller digitalt. Nå går de omsider an å få hørt igjen.

Dagsavisen anmelder

5

Trond Granlund

«1973-1986»

C+C Records

Trond Granlund har en av de mest fascinerende karrierene i historien om norsk popmusikk. At det knapt nok har gått an å høre igjen hva han drev med i 13 sentrale år har lagt en demper på oppmerksomheten. Nå er det ekstra gledelig å oppdage at dette låter enda bedre enn det vi syntes å huske.

Det er Christer Falcks utrettelige arkivarvirksomhet som bringer Granlunds ti første album, og enda litt til, fram i lyset igjen. Denne gangen hovedfinansiert av Granlunds kanskje største fan, John Richard Stenberg, som ville ha de gamle albumene på CD for sin egen del. En bieffekt av dette er at innspillingene i tillegg kommer til å bli tilgjengelige på strømmetjenestene, der Granlunds senere katalog også er blitt rullet ut de siste årene.

For min egen del har jeg gledet meg lenge til å høre igjen albumet «Utstøtt» fra 1977. Og spesielt «Oslo», en av de fineste sangene om hovedstaden som finnes, og som Granlund omsider har øvd inn igjen for å spille på konserter. Først en dyster beskrivelse av harde urbane realiteter, så med en avslutning som lovpriser byens beste verdier. Denne sangen, og den fine «Jegerhallen Blues» som kommer rett før på albumet, var tenkt som en rockopera om Oslo, av Granlund og hans trofaste tekstforfatter Jan Hammarstrøm. Dessverre klarte de ikke å gjennomføre planen, og henfalt til ei plateside med sanger på engelsk. Den norske sida er fortsatt en opplevelse, og ligger pussig nok tett opp til mye av det sangeren driver med i dag.

Granlund forteller at han hadde hørt lignende sanger med Kåre Virud, sanger med stor oppriktighet, og flott framført, i Viruds tilfelle med gruppa Popol Ace. Selv hadde han ikke et fullt så godt band. De beste studiomusikere kom senere, men da ville Granlund helst ha med sine egne folk. Men det er en tilbakevendende konflikt: Granlunds egne foretrukne musikere eller de faste studiomusikerne som produsentene var vant til.

Når gjennombruddet kom for Granlund er et relativt begrep. Det kan ha vært med Elvis-hyllesten «Say We’re Not Apart» fra albumet «Made In Manchester» i 1978. Albumet ga Granlund tiårskontrakt med det store plateselskapet CBS, en kontrakt som faktisk skulle komme til å vare tida ut. Granlund trodde dette var så langt han kunne komme. Men det kom mer. Først i 1980, da Kristian Lindemann i CBS sendte ham til en sangfestival i Irland for å framføre Lindemanns «Give Me Time». Den ble spilt inn med Georg Keller som produsent, og er starten på Granlunds karriere som genuin popstjerne. Han nådde toppen i 1981, med singelen «Girl 16» og albumet «Pleasant Surprise». Dette er det eneste av disse albumene med Granlund som har vært tilgjengelig – da i en feil utgave, siden «Julia Julia» fra Wam og Wennerød-filmen av samme navn ble lagt til albumet i siste liten. Nå ble det etablert at Granlunds røffe stemme sammen med et såkalt «slick» akkompagnement skapte en kontrast som fascinerte brede lag av befolkningen.

Platene med Keller høres utsøkte ut, det etterfølgende «Driftin’» med Marius Müller som høyre hånd likeså. Disse må være funn for alle nyere venner av den beste mykrocken fra 80-tallet, som sannelig er begynt å bli tidsriktig igjen. Selv må jeg igjen beklage at jeg tilhørte kretser som ikke synges dette var riktig takt og tone den gangen. Men dette fungerte heller ikke helt for Granlund i lengden. Et par produksjoner begynte å miste fokus. Litt av gleden ved musikken forsvant visst også i årene som strømlinjeformet popstjerne. Granlund vanket lenger ut i countrymusikken, og i senere år er han funnet seg veldig godt til rette i en større visepoptradisjon, med norske tekster som han synger med større innlevelse enn de aller fleste andre.

Platene i boksen kommer i reproduserte albumcover, med et innleggshefte som har detaljerte opplysninger om hvert album, en komprimert selvbiografi av Granlund, og et intervju gjort av initiativtaker Stenberg. I tillegg er det med to CDer med rariteter fra samlealbum og singler, og Granlunds prestasjoner med gruppene Salt & Pepper og X-tra. Noen skjulte skatter ligger begravd her også, som himmelske «Virginia Blue» fra Wam & Wennerøds film «Åpen framtid».

Hvor stor var Trond Granlund? I tillegg til listeplasseringene vi kan lese oss fram til i offentlig statistikk, har han fortalt om den gangen har dro ut ei gammel bukse fra skapet, og fant 36.000 kroner i sedler i lomma. Honoraret for et par kvelders jobbing, som den gangen ble utbetalt i kontanter til Granlund selv. Det var på tide at alle som vil kan få høre hvordan dette begynte.

Trond Granlund spiller på Herr Nilsen i kveld, med flere av de gamle sangene for første gang siden ble laget for 30–40 år siden. Han er også i forestillingen «Alt fra Beatles 1967» i Oslo Konserthus lørdag.