God tid i dyrt hjemmestudio

Waaktaar & ZOË

3

«World Of Trouble»

Drabant

Gjennom et skjendig overgrep i virkelighetslitteraturen er skikkelsen «Bernt Erik Pedersen» tillagt utsagnet «Savoy kan helt klart hevde seg internasjonalt som tidenes dårligste band». Dette står i romanen «Pixley Mapogo» (2009) av Tore Renberg, der hovedpersonen overhører en gruppe musikkjournalister på bar, og forfatteren lar navngitte virkelige mennesker si uhyrlige ting som dette.

Kan en forfatter bare gjøre noe sånt? Hvor er det etiske ansvaret?

Etter dette kan jeg godt skjønne at Pål Waaktaar-Savoy droppet bandet Savoy. Jeg har vurdert å droppe meg selv også. Her er uansett Pål Waaktaar-Savoy med sitt nye prosjekt Waaktaar & Zoë, der det nå er den unge New York-artisten med det maksimalt New York-ske navnet Zoë Aphrodite Gnecco som synger sangene, istedenfor Pål Waaktaar-Savoys kone Lauren. Det låter dyrt hjemmestudio, vintage gitarer, god tid og en nærmest kvelende mangel på andre ambisjoner enn å få tida til å gå, gjerne bakover. Zoe synger ofte ganske bra, men med en lite kledelig livstrøtthet – «here we are/hamsters in the wheel» – som om hun blir trukket ned av Waaktaars slappe melankoli. Waaktaar slipper løs sin fascinasjon for 60-tallspop, med flere Beatleske toneganger og akkordrekker. Det låter som forventet pent hele veien. Samtidig er det så anonymt at man stadig må minne seg selv om at det faktisk er en av norsk pops fremste låtskrivere gjennom tidene som er i aksjon. Det er både umulig og pophistorisk uforsvarlig å ikke sammenligne dette med a-ha. Noe som understreker at det var moderniteten som ga a-ha oppdrift og framdrift. Gleden over det nye og friske, sammen med de klassiske popverdiene. a-ha var ikke verken retro eller hobby-pop, slik denne plata framstår. En sammenligning med Savoy faller heller ikke spesielt heldig ut. Den første Savoy-plata var nemlig ganske bra. Men herfra kan det vel bare gå oppover for Pål Waaktaar-Savoy.