Nye takter

Gnistrende fyrer

Bilde 1 av 3

«Collaborations don’t work», synger FFS mot slutten av denne plata, men da har de bevist på ti låter at musikalske samarbeid faktisk kan fungere veldig bra. FFS er kort for Franz Ferdinand og Sparks, men det kan bety «For Fucks Sake» også, noe bandet glisende fornøyd gjerne har hintet om på radio. Såpass lite høytidelig tar de seg selv, den overraskende supergruppen bestående av discokunstpopveteranene Ron og Russel Mael fra Los Angeles og de atskillig yngre skottene i Franz Ferdinand.

Sammen har de tydeligvis hatt det gøy, tekstene er morsomme og musikalsk sett høres de ut som en yngre, kvikkere, mer fengende og mindre eksentrisk utgave av Sparks. Det er ikke tvil om at brødrene Mael har hatt godt av tilførselen av friskt blod. Samtidig har ikke Franz Ferdinand vært så morsomme å høre på som her. FFS serverer nynnevennlig pop i høyt tempo, men musikken er og så full av kreative innfall at et helt album kan bli en forestilling mest for de med forhold til Sparks fra før. Den sprudlende popen deres er full av sjarm, men den er et spark til vår PK-tid også. Bandet ga ut «Piss Off» som debutsingle. Den måtte plateselskapet kjapt erstatte med «Johnny Delusional» da radiostasjonene ikke våget spille den av frykt for å krenke noen.

«Noen kan synes jeg er på grensen til attraktiv på avstand», synger FFS påtatt beskjedent i «Johnny Delusional». De tåler at man går litt nærmere.

Mer fra Dagsavisen