Nye takter

Glitter og stas

Metallen er borte, og folkemusikken tar over på Glittertinds «Blåne for blåne».

Dagsavisen anmelder

4

POP

Glittertind

«Blåne for blåne»

Indie

Glittertind vakte berettiget oppsikt ved å bli spilt på NRK P1 samtidig som de opptrådte på metalfestivalen Inferno. Radiohiten «Kvilelaus» var ypperlig moderne folkesang, fra albumet «Djevelsvart». På sitt nye album har de tatt konsekvensene av radiosuksessen. Metallen er borte, og folkemusikken tar over. Dette høres veldig lurt ut på åpningslåten «Ukjend Land», som er en ny vise som setter fantasien i sving. Det neste sporet er litt mer tvilsomt. Den nye radiohiten «Høyr min sang (til fridommen)» er veldig Mumford & Sons generelt, «I Will Wait» spesielt. Den har vi hørt altfor ofte de siste årene. Resten av albumet blir avgjørende.

Glittertind er på vei inn i et sjikt som er tett befolket i Norge. I et intervju her i avisen mente de selv at behovet for jolly folkrock var behørig dekket. De faller fortsatt ikke for fristelsen til å appellere til det mest feststemte publikummet. Derfor er musikken deres mer storslått folkprog enn den er fest på lokalet. Noen ganger havner Glittertind likevel i den folkeligste tra-la-la-fella, men det ødelegger ikke helhetsinntrykket.

Sanger og tekstforfatter Torbjørn Sandvik bruker romantiske naturbilder for alt de er verdt, med større ambisjoner om å gjøre et godt poetisk inntrykk enn å invitere til allsang. En sentral sang er «Vedunder», der han har forteller at han har «sunge om kongar og ridder og knekt/om vikinger, kristne og bein som blei brekt/Om gutta på skauen om flaumen som går». Med en ny erkjennelse om at det kan være viktigere å synge om sine nærmeste.

Glittertind er blitt et fast, fullt operativt band nå, med, eh, glitrende spill fra alle kanter. «Blåne for blåne» balanserer fint mellom storslåtte ambisjoner og enkle løsninger. De er klare for et større publikum.