6
ROCK
Sleater-Kinney
«No Cities To Love»
SubPop/Playground
På ungdomsskolen var jeg manisk opptatt av punk og hardcore. Men som gryende feminist irriterte det meg at bandene jeg elsket nærmest utelukkende besto av menn. Jeg satt på rommet og forsøkte å lære Pennywise-riff, men å skulle synge i Jim Lindbergs stemmeleie viste seg å være en vanskelig oppgave. Så en dag oppdaget jeg mekka: Riot grrrl-bevegelsen, med de samme musikalske uttrykkene jeg elsket, men denne gangen i form av band satt sammen av jenter.
Sleater-Kinney har sitt utspring i denne Riot grrrl-bevegelsen, og da jeg var tenåring var de blant de kuleste bandene jeg visste om. I 2006 ble Sleater-Kinney oppløst, men nå, snart ti år etter, har de altså kommet sammen igjen. Og det magiske er at «No Cities To Love» gir meg nesten den samme kriblende følelsen av å ha oppdaget en hellig gral, ti år senere igjen.
10 låter på 32 minutter er hva vi får her. Bandet er langt mer tro mot sine opprinnelige punk-røtter i dag, enn hva de var i det rockelandskapet de befant seg i på «The Woods», deres siste album fra 2005. Det fantastiske med «No Cities To Love», er hvor utrolig inspirert, friskt og motivert bandet låter! Samtidig har drøyt ti års samspill lagt grunnen for et ganske så raffinert uttrykk. Vokalist Corin Tucker messer sitt politiske budskap på akkurat like dramatisk og hardtslående vis som før, med masse patos og fryktinngytende skjelving i stemmen. Post-resesjonslåta «Price Tag» åpner ballet ved å brutalt rive lytteren ut av forbrukerapatien. Mens det jeg tolker som en feministisk power-låt, «Surface Envy», lufter den samme frustrasjonen over strukturer og regler som bandet framførte på 1990-tallet. Med rått tekstmateriale, inderlig framføring og fascinerende ny giv er det som om Sleater-Kinney aldri ble oppløst. I 2015 er de alt jeg skulle ønske de var, og egentlig enda litt mer.