Annonse
Mark Knopfler fylte Frognerbadet til randen på Norwegian Woods første dag. FOTO: MODE STEINKJER

Fylte badet med fint spill

Frognerbadet var fylt til randen igjen da Mark Knopfler åpnet Norwegian Wood-festivalen onsdag. 9.000 frammøtte fikk akkurat det de hadde ventet. Akkurat!

Annonse
Nye takter

 

4

KONSERT

Mark Knopfler

Norwegian Wood

Mark Knopfler er ute på en ny tur til gamle venner i Norge, lenger enn vanlig denne gangen, med oslobesøk etter Stavanger og Bergen, men før Trondheim. Fem år er gått siden sist Knopfler var i Frognerbadet. Da førte en ryggplage til at han måtte sitte gjennom hele konserten.

Nå er han heldigvis oppe og går igjen, uten at det derved blir et veldig spenstig sceneshow fra denne kanten. Vi må nesten slutte å bekymre oss over dette nå. Hvem gang blir Knopfler møtt med innvendinger mot hans stillestående opptredener, selv om vi vet inderlig godt at det er sånn han er. Han er en av disse usannsynlige popstjernene som hadde passet bedre på små klubber, og egentlig aldri har vært helt hjemme på store arenaer.

Mark Knopfler setter sine egne grenser. Han deler ikke scenen med noen på festivaler, og risikerer ikke at noen før ham har hisset opp publikum unødig. Og han holder platene sine unna flere strømmetjenester. Da er det ikke like mange som før som kjenner de nye sangene hans, men han spiller heller ikke så mange fra det nye albumet «Tracker». Som ellers er fint nok. Han begynte riktignok med «Broken Bones», den fine hyllesten til J.J. Cale, som ble en høvelig fin   stemningssetter for en idyllisk, doven sommerkveld. «Corned Beef City» viste at Knopfler og bandet hans kom til å koke fint sammen. Konserten besto hovedsakelig av slike låter fra solokarrieren hans. Det er 20 år med materiale å velge mellom.

Mark Knopfler og bandet framstår som en spilleglad gjeng, selv om de ikke akkurat stråler av utagerende sjarm. Musikken er hovedsakelig en effektiv blanding av pubrock og folkesang, av og til med litt jazzklubb for variasjonens skyld. Når den fine visa «Privateering» plutselig gikk over i arenalyd var det ikke like stemningsfullt. Den gamle filminstrumentalen «Father And Son» tok alt ned på grunnfjellet igjen. «Laughs And Jokes And Drinks And Smokes» var akkurat så trivelig og omgjengelig som tittelen antyder. Et høydepunkt i settet, før folk fikk det de først og fremst hadde kommet for: Det gikk et sus over forsamlingen da han slo an tonene fra Dire Straits’ «Romeo and Juliet». Introen til «Sultans Of Swing» etterpå ble møtt med jubelbrus, det nærmeste man kom at det også svingte litt i bakken ned mot scenen denne kvelden. Knopfler gjorde en Dylan-aktig tilnærming til den kjente sangen, der tekstlinjene nærmest ble mumlet bort i det ugjenkjennelige, mens han lot gitarspillet ta seg av snakkingen.  Avstanden fra lyse, luftige Frognerbadet til de mørke, røykfylte klubbene i London som sangen handler om var lang denne kvelden.

Flere låter fra senere år fungerte mest som transportetappe fram mot avslutningen med Dire Straits’ lange, atmosfæriske «Telegraph Road». Etter en kunstpause var han selvfølgelig tilbake igjen. Med to sider av Dire Straits, vakre, følsomme «Brothers In Arms», og den noe tyngre og nesten rocka «So Far Away». Og helt til slutt, enda mer lengselsfull følsom folkesang i «Piper To The End». En passelig slutt på en mer enn passelig fin kveld.

Glemte vi forresten å si at gitarspillet til Mark Knopfler var upåklagelig?

Annonse