5
Frida Ånnevik
«Her bor»
Grappa
Hadde det ikke vært for at hun synger så fantastisk følsomt og kontrollert, og at musikken er så delikat variert og tilpasset egenarten i hver sang, kunne vi sagt at det er tekstene som er det beste på Frida Ånneviks nye album. Til sammen leder dette til konklusjonen at Frida Ånnevik har nådd et nytt nivå som artist og det man før kalte visekunstner.
Dette er hennes tredje album, etter den svært fine debuten «Synlige hjerteslag» (2009) og den litt forvirrende oppfølgeren «Ville Ord» (2013), der hun gikk mer i elektropop-retning. I mellomtiden har hun også gjort seg bemerket med tolkninger av Prøysen, og tonesettinger av Hans Børli-dikt på albumet «Skogenes sang» med jazzgruppa In The Country. Med «Her bor» virker det som hun har funnet den rette blandingen av sine ulike inspirasjoner – pop, jazz, viser, norsk lyrikk.
Tekstlinjen «kråkesølv og glans og rav – Gustav» får hun til å bli ett av høstens fineste poprefrenger. Bare det er et lite musikalsk mirakel. Det er noe med hvordan hun synger så sakte, hun holder tilbake, lar musikken tilpasse seg sitt eget tempo, og lar hvert ord få luft. «Lufta står stille mellom ord», synger hun, og slik høres det ut. Hun lager korthogde, presise tekster som ofte gir et nytt blikk på hverdagslige bilder og situasjoner. Bare hvordan albumtittelen «Her bor» er hentet ned fra norske dørskilt og løftet opp, vitner om en poets blikk.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
«Her bor» er verken storbyromantikk eller landsbygdlengsel, men by og land hand i hand, i den gjenkjennelige norske innflytter-følelsen. Finnskogens store tonekunstner Sinikka Langeland spiller kantele på tre av låtene, inkludert «Hvem vi er» (norsk folkevise), som slett ikke er en norsk folkevise, men en kjærlig-distansert hilsen til folkevise-arven.
Blant de ni sporene er det sju originallåter: Tittelsporet kommer tilbake eller fortsetter som en epilog til slutt. I tillegg synger hun «Storbynatt», Rudolf Nilsens tekst tonesatt av Lars Klevstrand fra 1972-klassikeren «På stengrunn». Ånnevik gir sangen en nennsom oppdatering, uten at hun får originalen til å virke datert. Hun bare synger den på sin måte for å vise at sånn ser teksten og storbynatten og ut nå, for Frida Ånnevik, i Oslo i 2016.
Det er så fint hvordan hun synger «att» uten å understreke «NÅ BRUKER JEG DIALEKT». I stedet viser hun språk som en naturlig del av identitet.
[ Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter ]
Plata oppleves imidlertid litt snau. Det er litt få låter her, men når hver låt er så godt skrevet og fint utført, er det jo bedre å ønske seg mer. Hun har varslet at et søsteralbum allerede er bortimot ferdig og kommer til vinteren. «Her bor» gir all grunn til å glede seg.