Annonse
Kid Cudi har fortsatt følelsene utenpå.

Fortsatt på månen

Kid Cudi har funnet seg selv igjen etter et år med krangling og rehab.

Annonse
Nye takter

 

4

Kid Cudi

«Passion, Pain & Demon Slayin’»

Wicked Awesome Republic
    
Han slo igjennom med «Day N’ Nite» i 2009 (den kom ut i 2008) etter at hans miksbånd ble en stor suksess på nettet. Han var også mannen bak den nye Kanye West. Det vil si han sto mer eller mindre bak lyden av «808 & Heartbreak» og gjorde det i praksis stuerent for rappere å synge litt. Ja, da med den stemmen man har. Han bruker selvsagt også litt autotune, men ikke på langt nær så mye som for eksempel Lil Wayne eller Future. Eller Kanye for den saks skyld. Siden sist har Cudi vært til avvenning og gått i terapi mens Kanye er byttet ut med Pharrell for det var en stund knute på tråden mellom de to kompisene. Uansett borger dette for sanger med store følelser og utbrudd – noe som kler Cudis univers.

Cudi åpner ballet med linja «Couple girls, couple stories and a couple shrooms. Couple clubs and I’m in the zone» i «Frequency» og vi er på vei inn i Cudis verden igjen. Du vet der hvor egen smerte er en måte å definere deg selv på og du skal heller ike være flau over hva du føler og mener. Eller som han selv sier det; «I used to be the man on the moon». Willow Smith bidrar på småpene «Rose Golden» og harmonisererer riktig så fint med Cudi.

Han får med seg flinke folk som Travis Scott og ikke minst Outkasts Andrè Benjamin (han er visst gått tilbake til døpenavnet) på både «By Design» og «The Guide». Produksjonen er fin-fin og matcher Cudis nynnede sang og dystre framtoning der musikken  spenner fra dub, trip hop, elektronika, pop og alt imellom. Sonisk er dette en moderne hip hop-plate helt i tråd med sjangerens rivende utvikling de siste årene.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Han bidrar selv bak pulten, men har fått hjelp fra Dot da Genius, Mike Dean, Mike Will Made It, Anthony Kilhoffer og Plain Pat. Særlig er Mike Will Made It en mann som matcher Kid Cudis utrykk riktig så godt og flere har etterlyst et samarbeid mellom akkurat de to. Likevel savner jeg Emile som bidro sterkt til de to første albumene. Dessuten er «Passion, Pain & Demon Slayin’» alt for lang med sine fire akter over 91 minutter. Likevel er det til dels overkommelig, for Cudi lager cinematisk musikk som ikke bare trenger inn i øregangene, men også flimrer bak lukkede øyne.

«The industry is so full of shit. Welcome, y’all, to the enema», sier han i avslutningen «Surfin’». Kid Cudi bærer følelsene sine utenpå og kan bli litt vel opptatt av seg og sitt, men det er også det som er hans musikalske kraft. En kraft som fortatt er sterk.

Annonse