Nye takter

Fortsatt krutt

Kendrick slår fortsatt hardt, men denne gangen er han også lett til bens.

Dagsavisen anmelder

5

Kendrick Lamar

«DAMN.»

Top Dawg/Aftermath/Interscope

Kendrick Lamar er fortsatt veldig tøff. Han er sinna, han er en ledestjerne og forfører. En demagog, opprører og et forbilde. Han viser fram oss og dem og oppnår egentlig at vi gransker omgivelsene mer enn oss selv.

Med «DAMN.» beveger Kendrick Lamar seg litt bort fra jazzen og det noe støvete lydbildet fra «To Pimp a Butterfly». Det er litt som om han lar seg lede en anelse av sine omgivelser denne gangen, som at «dette er hot, jeg går for det». Uansett låter dette fortsatt umiskjennelig Kendrick. Flyten og stemmen hans er såpass karakteristisk at han kan gjøre nesten hva som helst, og det låter som K. Dot. Det siste året eller så har han lånt ut stemmen sin til tvilsomme låter og artister. Sia og Maroon 5 for eksempel. Alle vil ha en bit av det nye raphåpet.

Med et noe oppdatert lydbilde blir det også en og annen visitt innom den nye hip hopen. I hvert fall nesten, med autotune og mer melodi – ja, mer umiddelbar musikk. Han får også med seg U2 av alle. Men slapp av det begrenser seg til litt synging fra Bono på «XXX». På produsentsiden er det mange med på laget; James Blake, Steve Lacy, BadBadNotGood, Greg Kurstin, The Alchemist og 9th Wonder for eksempel, men ingen Dr. Dre.

«Fear» er den som minner mest om Kendrick som vi er vant med. Den har et cinematisk uttrykk der flere loops med samtaler går i bakgrunnen, mens Kendrick gjør sin Morgan Freeman-fortellerstemme. Låten runder til og med av med noe som er ganske så likt «Bitch Don’t kill My Vibe». Her går han gjennom tre tilfeller av vold og terror i tre faser av livet; frykten for å dø tidlig og redselen for ikke å strekke til der han sier: «I’ll prolly die anonymous. I’ll prolly die with promises. I’ll prolly die walkin’ back home from the candy house. I’ll prolly die because these colors are standin’ out».

Det som ved første lytting kan virke noe svevende, ubestemmelig og ufokusert blir til slutt et verk med melodiske kvaliteter og ikke minst en stemme som verden lytter til. Det er nærmest umulig å forholde seg likegyldig til Kendrick Lamar. Geraldo Rivera fra Fox News mener til og med at Kendrick Lamar og hans like har vært til større skade for afroamerikanere enn slaveriet. Du vet du har en stemme som pirker borti et sår når Fox News blir gretne.

Han er litt Prince i fin-fine «Pride», platas kanskje mest umiddelbare låt og det nærmeste vi kommer en typisk radiosingle, selv om også denne er som resten av Kendricks univers. Du må liksom yte litt selv for å finne fram, men det er vel verdt det. «Tell me who you loyal to. Is it money? Is it fame? Is it weed? Is it drink? Is it comin’ down with the loud pipes and the rain? Big chillin’, only for the power in your name», sier Kendrick i «Loyalty», som har med Rihanna på vokal.

«DAMN.» er en av årets mest omtalte plater, og samtidig en fin plate. Kendrick Lamar viser nok en gang at kunst og politikk fortsatt kan gå hånd i hånd.