Nye takter

Fortsatt blond, men bedre før

40 år etter at Blondie var noe av det heteste blonde som fantes kan de fortsatt lage spreke låter.

Dagsavisen anmelder

4

Blondie

«Pollinator»

BMG

Det 11. albumet til Blondie begynner med en trommevirvel fra Clem Burke som er gamle dager verdig. Åpningslåten «Doom and Destiny» fortsetter som et godt minne om den gangen da. Blondie har gått bort fra den mer elektroniske lyden fra «Ghosts Of Download» for tre år siden. «Pollinator» er den mer gjenkjennelige lyden av Deborah Harry og Chris Stein.

«Pollinator» er et samarbeidstungt album. Mange av de medvirkende har nok anstrengt seg litt ekstra for å lage noe som høres ut som Blondie slik de fleste husker dem. Mest tydelig er dette i «Long Time», som Dev «Lightspeed Champion» Hynes har vært med på å skrive. Den høres ut som «Heart Of Glass» og flere andre favoritter i ett – bare uten den samme gjennomslagskraften som for 40 år siden. Mest vellykket er «My Monster», en sang de har fått av Johnny Marr. Her sparker hele gruppa fra med gammel spenst.

Å høre igjen Blondie føyer seg inn i et kjent mønster for gamle favoritter. Albumet er både anstendig og kompetent, og kan med fordel høres ved siden av mange nyere og mer aktuelle rockenavn. De er hyggelige å høre igjen. Men når man bare har begrenset tid til å høre på alle tiders plater, vil det være helt usannsynlig at man skal foretrekke «Pollinator» framfor noen av de fineste poplåtene som kom ut mens den nye bølgemusikken skyllet over rocken for 40 år siden.