For lite girl power

3

Katy Perry

«Witness»

Capitol

Katy Perry er så utvilsomt en av verdens største popstjerner, med 100 millioner følgere på Twitter, og intervju på Dagsrevyen når hun nå kommer med sitt fjerde ordentlige album – en tidlig ungdomssynd unntatt.

Perrys comeback kom på Grammy-showet i vinter, med den livlige, politisk ladede «Chained To The Rhythm». Dette var ingen antydning om hva resten av albumet kom til å inneholde. For det første er Perry mer opptatt av sine egne forhold i de andre sangene. Dette høres mistenkelig ut som enda et oppbruddsalbum. Og da kommer vi til et mer tvilsomt for det andre: Disse personlige sangene får ofte et musikalsk uttrykk som ikke gjør betroelsene spesielt interessante å høre på.

Det innledende tittelsporet på «Witness» handler om å finne noen som kan forholde seg til hennes eget nivå. Så kommer den spenstige «girl power»-låten «Hey Hey Hey»: «Feminine and soft but still a boss/Red lipstick but still so raw», Den har en energi det er for lite av ellers på albumet. Det siste døgnets mye omtalte bidrag fra Astrid Smedplass på dette sporet er mer på kornivå.

«Hell hath no fury like a woman reborn», synger Katy Perry i «Power». Likevel dveler hun veldig sterkt ved fortiden sin i «Miss You More» og «Save As Draft». De to mest følelsesladede sangene her, og de mest inntrengende. Tidligere i år spekulerte vi om det var John Mayers side av saken vi hørte i hans «Still Feel Like Your Man». I så fall tyder mye på at de kanskje burde snakke litt sammen igjen.

Som hos så mange andre artister av dette kaliberet står det store produksjonsmaskinerier bak låtene. Hovedsakelig svenske Max Martin, men også en rekke andre gjengangere. Som ikke har store ambisjoner om å flytte grenser med uttrykket, men desto større tanker om lydnivået, som ofte er overdrevet seigt og pompøst. At albumet varier i en time forsterker et litt utmattende inntrykk. Høydepunktet kommer først med oppløftende gospelhouse i «Pendulum» mot slutten. Gjesteopptredener fra Nikki Minaj i «Swish Swish» og Migos i «Bon Appétit» løfter stemningen bare litt. To litt odde samarbeider gir forbausende liten avveksling: Den britiske trubaduren Jack Garratt hjelper til i nevnte «Power», mens elektronikagruppa Hot Chip bidrar i balladen «Into Me You See».

Tilfeldig eller ikke, slippet av Katy Perrys nye album ved midnatt falt sammen med et frislipp av rivalen Taylor Swifts senere album på strømmetjenestene. Det er fristende å benytte anledningen til å heller høre igjen Swifts «1989».