Nye takter

Flyr høyt og lekent

Thomas Dybdahl svever som en papirdrake på sin nye plate «The Great Plains», dypt nede i skyggene, høyt oppe mot solen.

Bilde 1 av 2

Thomas Dybdahl

5

«The Great Plains»

Petroleum Records

«High as a kite/Low as can go/Within your mind/I can only go so far with you», sang Thomas Dybdahl på «Great Plains», en sang som ble til overs fra hans forrige album «What’s Left Is Forever» (2014). Den framstår i dag som et mer eller mindre tilfeldig frampek mot det som nå kommer, et helt album med tittelen «The Great Plains» og Highasakites Ingrid Helene Håvik bidragsyter. Hun er med på å bekrefte lyden av et stort, hvitt og åpent landskap fylt med det nærmeste Dybdahl har kommet popformatet. Deres felles komposisjon «Baby Blue» er en tilstand man kunne ønske ville vare evig, var det ikke for hele albumet glitrer av gullfarget fløyel det også. En utgivelse for de små smil, de store følelsene og de lange blikkene som sveiper over horisonter og detaljer, lett i anslaget uten å miste Dybdahls melankoli, med en lekenhet som gjør hans blå tristesse mer nyansert og fengende. En rekke eksterne låtskrivere har bidratt sammen med Dybdahl, en god miks av lokale talenter og internasjonale, men lekenheten tilskrives produsent Kåre Chr. Westrheim og formidles elegant av bandet som foruten Dybdahl består av Westrheim selv, Nikolai Eilertsen og Pål Hausken.

Westrheim er en av Norges mest meritterte produsenter, med lyden av blant andre Odd Nordstoga og Highasakite på samvittigheten. Her har han tatt i bruk arrangementer som i sammenhengen overrasker og beriker, noen ganger nærmest umerkelig, andre ganger så åpent at virkemidlene driver helheten framover, som i et av høydepunktene «No Turning Back». Den ender i en regelrett strømvirvel, mens andre låter igjen farges av detaljer som røsker artisten ut av likevekt. Det har Dybdahl alt å tjene på.

Rett fra «No Turning back» går vi ti trinn ned og inn i kinomørket med «Moving Pictures», en stille, kraftfull låt som er en av mange cinematiske melodier og filmreferanser på «The Great Plain», skrevet sammen med Stavanger-artist Nina Nielsen og med hennes vokal dansende i bakgrunnen som et «La La Land»-ekko. Og det skal bli mer film. «Like Bonnie & Clyde» er som en lettversjon av Lee Hazelwood møter Echo & The Bunnymen i et støvete cinematisk landskap i lav sol med høyt turtall på vei mot en evighetens brutale destinasjon. Også her kommer Westrheims små perlende synthdraperinger – spilt av han selv – godt til rette, som de gjør på en sang som «When I Was Young», der han griper etter 80-tallstrendene med 00-tallets sikre presisjon. «3 Mile Harbor», ved siden av mer venstrehåndsenerverende «Just A Little Bit», framstår i høy grad som en nostalgisk refleks fra de tidlige formative årene til både Dybdahl og medkomponist Øystein Greni. Også teksten på «3 Mile Harbor» oser av minner og ungdom.

Det er ikke ofte man har følt seg oppløftet etter å ha hørt Dybdahl-sanger, men her kommer de på rekke og rad. Det gjelder også nevnte «Baby Blue», som man fint kan forestille seg som en ny livefavoritt med Highasakite, men den er også inn til beinet Thomas Dybdahlsk der den svever inn over americanaland og treffer sjangeren perfekt ut fra et innovativt ståsted. Han vet imidlertid hvordan han skal få oss inn i sfæren av forundring og utsyn, denne gangen gjennom den avsluttende «Bleed», albumets lengste låt og den eneste han har skrevet på egen hånd. Dette er drømmenes Amerika, en Tindersticks-aktig forbannelse og et kjærlighetsstreif av smertelighet, med omkvedet «Just Let It Bleed» som et ekko av en viss Rolling Stones-låt hvor kjernen også er behovet for drømmen som drivkraft. Det budskapet formidler Dybdahl med bravur.

Mer fra Dagsavisen